 Etter den overbevisende seieren på utebane mot Bjørgan var det ikke mye tvil om at IL Tempo skulle gå på en skikkelig bakrussmell mot Bjørgans bygdekollega Fosen. Det virket som hjemmepublikum antok det samme. Eller så var årsaken til de glisne tribunene at sofasitterne foretrakk heller argentineren Messi foran portugiseren Coelho. Uten å gå analytisk til verks og på noen måte sverte Coelhos plettfri teknikkvokabular og moralske vandel kan man jo forstå hvorfor.
Også en annen gammel traver ble hentet inn for å styrke IL Tempo-troppen etter 10-mannsfadesen sist. Tor Haakon Bjørgums historie er i seg selv nok til å fylle x antall bøker, men heller ikke hans inntreden greide å fylle tribunene. Og når ikke engang 4. divisjons toppscorer, Johan Dybfest, trekker lokalpatrioter, hjemmebrennere, journalister og unge autografjegere til Romolslia kunstgress, ja, da forstår man at til neste hjemmekamp mot Byåsen om to uker må pølsekiosken holde åpent igjen...
Manuset fra innledningen til Bjørgan-kampen ble som en ren oppfølger å regne. Regien hadde ikke Morten Solem i dag, men svorne sammarbeidspartnere fulgte opp suksessnarrativet fra sist, med gjennomført oppvarming, uttøyning i fellesskap og spill på liten bane for å bli venn med kula. Det gikk som det ofte går med dårlige oppfølgere, til helvete.
For det virket til tider som om IL Tempo trodde dette skulle gå av seg selv. Som om tanken var: "Vi kan umulig tape med 11 mann mot Fosen, når vi vant med 10 mann mot Bjørgan." Motvinden i 1. omgang gjorde det meningsløst å slå lange baller, noe IL Tempo ga en solid blanke i og beina ballen til himmels gang på gang. Da Vegar Olsen spilte Eikebrokk gjennom på blank, langs bakken, var det med et skuldertrekk fra de fleste. Som om det at scoringen kom på bakken bare var en tilfeldighet. 1-0 var oppskriftsmessig, ikke spesielt flatterende heller, for Fosen kom ikke til mange sjanser selv, men IL Tempo fortjente ikke å score. Ikke faen.
IL Tempo fikk naturlig nok en boost av å score som ut av ingenting og tok et vedvarende grep om kampen. Fosen pressa noen ganger høyt, andre ganger lavt, vanligvis noe de lyktes godt med i kampen, men ikke i denne perioden. Spillerne ble løpende mye imellom og IL Tempo skapte overtall gang på gang. Belønningen kom etter at Mjølhus stormet fri på venstre, dro av en mann og slo hardt inn på første, langs bakken selvfølgelig, til Morten Solem. Solem kriget seg foran oppasseren og bredsidet inn fra tap-in avstand. Scoringen var fortjent, denne gangen, etter IL Tempos eneste gode 15 minutters periode i kampen.
Om 1. omgangen var av det effektive slaget, ja, la gå, vi skal ikke glemme Prellers kandidat til "årets bom" på åpent mål fra 2 meter, ei heller "Cannonball Nielsens" håpløse avslutning alene med keeper og Grahl-Madsens to gode muligheter, men de var i antall ikke mange nok til å gi 1. omgangen betegnelsen "sjansesløseri", så var 2. omgangen den rake motsetning. For til tross for at stillingen bare var 2-0 leflet IL Tempo-spillerne med tanken om at kampen forlengst var kjørt, at Fosen allerede var på vei over fjorden med ferja og at poengene forlengst var pakket ned i IL Tempo-bagasjen. Så hovmodig og godtroende er det altså mulig å bli. For selv ikke et lag som Fosen takker nei til skuddmuligheter upresset fra 20. Det gikk som det måtte gå og det stod 2-1 og Fosen bygger broer over ateistisk vann.
IL Tempo fortsetter såklart i samme stimen. Hever seg et par hakk, gjør noen bytter, det sagt, ikke at Bjørgums eller Kristiansens inntreden gjorde ting noe bedre, men det gav kanskje noen signaler om at ingen trengte føle plassen sin trygg. Og da Eikebrokk fikk kanontreff på frispark fra 35 meter og ballen flakket seg og duppet i vinkelen, kunne man argumentere over at byttene hadde gitt sin ønskede effekt, noe som ville vært å lyve.
For maken til sjansesløseri og useriøs avsutningsinnstilling som det IL Tempo utviser i denne perioden er på grensen til det fatalt talentløse. Den største synderen, Grahl-Madsen, burde alene scoret 4 mål i denne kampen og topper den miserable aftenen med en lobb fra 15 meter med Haaken på blank goal og keeperen på halvdistanse. Useriøst. Ellers preges IL Tempo-angrepene av lite tålmod, dårlige innlegg og spisser som mer bor i offside enn besøker området bak Fosens forsvarsfirer.
Kampen virker med Eikebrokks suser kjørt, uten at Fosen helt gir opp. De gir IL Tempo-spillerne nye hav av rom, men IL Tempo har meldt permanent bostedsadresse i offside. Sjansesløseriet stopper opp, ikke fordi kvaliteten tar seg opp, men fordi nå greier ikke IL Tempo å komme til sjanser engang. Og det skal ikke hjelpe når Eikebrokk får sitt andre gule for dagen, etter det dommeren omtalte som "viljehands" (se egen sak) og føler seg tvunget til å ta frem det røde kortet.
IL Tempo trekker seg mer og mer bakover, slår enda mer langt (ja, det er faktisk mulig) og mister all form for struktur og formasjon. Pressleddene er som blåst for vinden og det eneste som berger IL Tempo i denne perioden er duellspill i bakre rekker og keeper Olsen som kviknet til utover i kampen. Fosen skaper spenning i kampen 5 minutter før slutt med en heading fra langt hold, men lykkes heldigvis ikke i å skape mer enn to halvsjanser på overtida. IL Tempo kan puste lettet ut over tre poeng, prise seg lykkelig over enda en gang å få mer enn fortjent, ha marginene på sin side og fortsatt ha stak kurs mot en topp 3-plassering.
Spørsmålet er hvor lenge IL Tempo kan vinne på flaks og ikke på ferdighet? Mon tro om ikke noen allerede begynner å la suksessen gå dem til hodet...
|
85' Mål 3-2 Fosen (Heading) 
78' Bytte IL Tempo (Solem ut) 
73' Rødt kort IL Tempo (Erik Eikebrokk. Gult kort nr 2 etter viljehands) 
52' Gult kort IL Tempo (Erik Eikebrokk. Takling) 
Vanskelig å skille mellom dagens to beste meldinger, men Solem har allerede peishylla full av kinderegg. Det var etter en obstruksjon i Fosen-forsvaret i 2. omgang at Mjølhus utbasunerte: "Det der er sabotasje på avansert nivå, dommer!"
