 Man trenger ikke være fotballmatematiker for å skjønne at 11 minus 1 blir 10.
Men man må muligens være fotballpedagog på høyere nivå for å forstå hvordan 10 mann kan slå 13.
Og ei voksen høne flakser bedre fra seg enn ei halvdau fjellrype.
Å bestandig ska e kåmmå
på deinn gangen
E å du va sammen-ja vi va
joma det ut av høyttaleranlegget på Bessaker. Vi hørte bassen helt fra IKEA, vi hørte vokalen da vi glei i land fra ferja i Rørvika, men da sluttsignalet gikk og kampen var over, hørte vi ingenting. Fjellrypa er død, lenge leve fjellrypa!
Å bestandig ska e kåmmå på
deinn gangen
Du va nydelig, du minna me
om fjellrypa
nynnet IL Tempo-spillerne med til en sang de hadde hørt før.
For da 11 skitne menn ble til 10, og Ole Indergård måtte bæres av banen med korsbåndskade, så det mørkt ut for bortelaget. Bjørgan bød opp til fest, hadde hentet inn slektninger fra fjern og nær for å fylle plaststolene på tribunen, trykket opp kampprogram i store kvanta for å dekke etterspørselen og fylt opp minidisc-spilleren med top of the pops og det siste innen populærmusikk.
Da IL Tempo ankom stadion var Bjørgan igang med oppvarminga. De spiste bananer, gjorde tøyeøvelser, peppet hveandre opp med pep-talk'ers og drakk store mengder vann. Kanskje ikke rart de utover kampen skulle oppføre seg som apekatter.
For IL Tempo manglet nesten et halvt lag. Nei, ikke fordi spillerne ikke gadd å ta turen utover til flotte Bessaker, men fordi skadesituasjonen for tiden er prekær. Det kan synes som om den økte belastningen, fra 5. div til 4. div og fra én til to treninger i uka, er i meste laget for gamle, utrente kropper. Siden sist har Vidar Guttormsen tatt telling, mens Preller teller ord i utkastet til sin nye "Verdens lengste blogg" og Koray Genc besøker slekt og venner i Tyrkia.
(Av hensyn til serverkapasitet er det ikke gjort plass til å ramse opp hele skadelista)
Hjemmelagets supporter gjorde store øyne da Morten Solem plutselig viste seg i IL Tempo-drakt. Liverpool-dødaren fra dagen før, med tuttis på Michael Thomas, stilte seg sammen med Ketil Thorsø disponibel i henholdsvis 11. og 12. time, slik at IL Tempo slapp å stille med bare 10 mann.
Det skulle ikke vare lenge...
for etter bare 3 minutter vrir venstreback Ole Indergård foten etter en hodeduell og ryker etter sigende korsbåndet. IL Tempo legger om til noe som kan ligne på 4-4-1, flytter Skretting ut på back og Olsen ned som stopper. Skaden og formasjonsendringa er utvilsomt av avgjørende betydning for kampforløpet, mon tro om det ikke er det for resultatet også...
For etter en rekke Bjørgan-cornere i åpningskvarteret, rir etter hvert IL Tempo stormen av, og kommer til store sjanser selv. For etter at Magnus Nielsen snapper til seg ballen på 10 meter, er det bare en feberredning av Bjørgan-keeperen som hindrer borteledelse. Og når Solem nesten får med seg ballen alene med keeper minutter etter og Grahl-Madsen to-fotsfinter og skyter i tverrliggerende, er Bjørgan rystet.
Hjemmelaget spiller monotont og forutsigbart. Midtbanesentral Strand er en god pasningslegger og strør om seg med diagonalkryssere ut på vingene, men IL Tempo fyller på med folk på sidene og hjemmelaget gjør ikke antydning til å variere spillet sitt. Utålmodigheten brer om seg, frustrasjonen stiger og IL Tempo får låne ballen mer og jobber seg sakte, men sikkert, inn i kampen igjen. Bjørgan lager dessuten kampen igjennom et høyt antall unødvendige frispark som gir IL Tempo muligheten til å ta seg en pust i bakken og la tiden gå. Ironisk er det et nytt unødvendig frispark som skal straffe Bjørgan...
Fra 17 meter ute brenner Eikebrokk av, keeper gir en farlig retur ut i eget felt, og hvem andre enn formspiller nr 1, Håkon Arne Hiller, er på riktig sted til riktig tid? Man trenger ikke være fotballmatematiker for å skjønne at det er 1-0 til IL Tempo.
Bjørgan spiller seg til mange halvsjanser og etter hvert store sjanser. Men sesongdebutant Tor Martin Olsen våkner for alvor til utover i 2. omgang. Først får Olsen hjelp av treverket, men så er det Olsen mot røkla. Bjørgans David Monkan er to ganger alene med keeper, men Olsen er lynrask til å avverge. Det første kvarteret etter 1-0 scoringen har Bjørgan sin beste periode i kampen, men ballen ruller utvilsomt IL Tempos vei.
Bjørgan spiller seg frustrerte og skyver til slutt for mange folk i angrep. En dårlig pass blir brutt på egen banehalvdel av Vegar Olsen, og han tar fatt på oppgaven alene. Bjørgan stiller seg høyt og tenker å sette offside, men Olsen går selv. Og går, og går...
...og går. Alene med keeper gjør Olsen ingen feil, tuttis og 2-0.
Bjørgan gir seg ikke, men har det tungt. IL Tempos 10 mann har det også tungt, mens Ole Indergård står og jåler seg med krykker og hviler på sidelinja. Olsen gjør enda et par krumspring bakerst bare som for å ekle det til enda litt mer for seiersmaskingen Bjørgan, som hadde til gode å avgi poeng denne sesongen.
Når Morten Grahl-Madsen kontrer alene og så spiller til maratonmannen Magnus Nielsen på 14 meter er det ikke lenger noen tvil. Nielsen bredsider inn 3-0 og Bjørgan gir endelig opp, takker av og sender fjellrypa flådd, stekt og marinert på postoppkrav til Trondheim.
Fjellrypa er død, lenge leve IL Tempo.
DET trenger man ikke være verken fotballmatematiker eller pedagog for å forstå!
Les Bjørgans alternative kampreferat her!
|
86' Mål 0-3 IL Tempo (Magnus Nielsen. Pasning fra Morten Grahl-Madsen) 
72' Gult kort IL Tempo (Vegar Olsen. Kjetring) 
3' Bytte IL Tempo (Indergård ut) 
Som først melder forfall til kamp en halvtime før avgang, for så å påstå at Morten Solems omfattende felles uttøyning før kampstart er årsaken til at Thorsø pådrar seg en serie kramper allerede midtveis i 1. omgang...men Thorsø holdt ut og fullførte!
