 Og så blåste dommeren i fløyta for siste gang og endelig kunne IL Tempo-spillerne kaste seg om halsen på hverandre, og juble og korse seg som for å takke høyere makter for enda en gang å ha vært på IL Tempo sin side.
Vent litt. La oss spole 90 minutter tilbake i tid og ta dette kronologisk.
Det vinte i slitte dekk, knakte i aluminiumsfelger og det lukta wunderbaum fra Sluppen-brua og opp til Romolslia. Nei, Vegar Olsens metallic hvite hadde ikke ankommet enda, det var Vanvik-spillerne som kjempet en fortvilet kamp om oppmerksomheten på Romolslia kunstgress. Lokalbefolkningen gjorde store øyne og pekte og kikket på fjordværingene lik som første gangen de så en neger, nei, jeg mener afroamerikaner eller mørkhudet. Det kan vel ha vært på 90-tallet en gang.
Tilskuerne lot derimot vente på seg. Etter Ketil Thorsøs skadefravær har tilskuertallet sunket drastisk, ja, faktisk blitt halvert. Helt nøyaktig faktisk.
Den slu Vegar Olsen lurhørte på Vanviks taktikkplan, og la umiddelbart opp en strategi, et mottrekk. Haaken gned seg i hendene over parallellene til sjakk og Warcraft og så for seg at dette kunne bli litt av en kamp.
Og kamp skulle det bli. Vanvik gikk ut i hundre med høyt press og høy forsvarsrekke. IL Tempo-strategien ble forkastet allerede etter 6 minutter.
For da ledet Vanvik allerede 2-0.
Tilskueren hadde knapt satt seg.
Før han måtte reiste seg igjen...
For med mange ute med skade og en med suspensjon, måtte IL Tempo igjen rokere. Haaken er kan hende god på rokade og Robban K helt sikkert selvutnevnt verdensmester i rockering, men rokeringer da? Er det noen som er gode på det?
Med Olsen og Coelho ute, sistnevnte helt ut av det blå, måtte Eikebrokk spille anker og Mjølhus ble kontroversielt satt på indreløper og Preller på back. Solem kompletterte midten sammen med Kongla og Grahl og Haaken skulle true bakrommet til Vanvik. Som etter ryktene skulle bli stort og passet perfekt for lynraske og presise IL Tempo-kontringer.
Bakrommet var til tider stort, men det var ingen IL Tempo-spillere der. Ballen var vel ikke der heller egentlig. Den var mest på IL Tempos banehalvdel.
For om Vanvik gikk til verket med innsats, jerndisiplin og en plan, virket det som om IL Tempo kom uforberedt, umotivert og udugelig. Ingenting fungerte.
Ikke før Haaken fikk ballen fra Vanvik-stopperen.
Og så at Vanvik-keeperen stod langt ute. Og lobbet. I mål. WoW, for en scoring!
- Sjakk matt, brølte Haaken mens han løp tilbake til egen banehalvdel på sin relativt karakteristiske måte med en finger i været og rak rygg.
Spenning. Et mål ut av ingenting. Så typisk. Vintage IL Tempo. Skulle det vare lenge?
Nja, IL Tempo hadde sin første og eneste gode periode i 1. omgang. Fikk løftet spillet høyere i banen og fikk til et par bølger, ballvinninger og noen relativt farlige cornere. Til og med en nestensjanse til utligning da Eikebrokk forsøkte å flikke Haaken gjennom alene med keeper, men bare nesten. Slik som nestensjanser ofte ender i, ironisk nok. Bare nesten...
Noen minutter senere virket kampen nesten over. Vanvik la inn fra høyre, Kula ropte og hoppet så høyt han kunne. Ikke høyt nok. Enkel tap-in på lengste og 3-1. Game, set and match?
Nesten...
Men nesten skyter ingen afroamerikaner av hesten. Ikke på Romolslia heller.
For i pausen ble det endelig gjort grep. Vilkårlige. Rokade og strategi og alt det der ble kastet på dynga. Ingen visste hva som burde gjøres, hva som kunne gjøres. Da spillerne gikk på banen i 2. omgang rådet det reneste anarki. Lovløse tilstander, spillerne visste knapt hvor de spille. Til og med en 12. mann ble sendt utpå, men ble ropt tilbake igjen, i fare for dommerens vrede.
Anarki, ja, kan hende. Men det skapte i alle fall rebelske tilstander. Haaken lot de svulstige ordene gå han til hodet og løp rundt med bandasjer og strikker rundt arm og hode og brølte "revolution" på gebrokkent fransk.
Og revolution skulle det bli. Yavus Akbina, National-dødaren, kom inn på en uvant ankerrolle, uvant fordi spilleren knapt hadde vært på egen banehalvdel tidligere i sin fotballkarriere. Haaken byttet til høyre, Solem og Eikebrokk sammen på topp, Mjølhus som back, Preller som indreløper.
Rokade.
Og plutselig var IL Tempo (mer) seg selv igjen. Om ikke på topp, så i alle fall nok til å utnytte et kanskje litt arrogant Vanvik-lag. Et lag som har for vane å hvile dårlig på ledelser. Litt som i det motsatte møtet. Da Vanvik ledet 3-0 og IL Tempo berget 3-3. Kunne det skje noe tilsvarende i dag?
Det gikk ikke mange minuttene før det var spenning igjen. Og hvilket mål det var.
Vintage Eikebrokk.
Og mer er det ikke å si om den saken.
For hva skjedde? Yavus tok rollen på midten som om han hadde spilt den i årevis. Solem boltret og koste seg i bakrom og kom på løp etter løp, Mjølhus stengte venstresida og Preller vokste seg bare større og større utover kampen. Til og med tabbetrioen i forsvaret hevet spillet sitt og IL Tempo fremstod etter hvert som et lag igjen.
Haaken løp seg etter hvert tom, etter flere, i alle fall to, tunge returløp og skyldte på kramper både den ene og den andre plassen. Robban K, som egentlig kom inn ved pause, men ikke egentlig likevel, kom endelig inn og skulle umiddelbart markere seg. Flatås-rampen har hatt for vane denne sesongen å gjøre spillet sitt unødvendig komplisert og vanskelig, men viste i den halvtimen han fikk i dag at også han kan gjøre ting enkelt.
Ganske enkelt genialt. For corneren fra høyre var perfekt. Perfekt for Hiller. Som headet ballen alt han kunne, oppover. Da den endelig kom ned igjen, føltes det bare helt naturlig at den falt inn i krysset, via en kortvokst (det heter ikke dverg) Vanvik-spiller som stod på stanga.
3-3. Nei? Det kan vel ikke..? Ikke igjen?
Jo.
Robert Preller.
For det skulle bare gå to minutter før IL Tempo var i ledelsen. Midtveis i 2. omgang. Corner fra venstre denne gangen. Eikebrokk, langs bakken, Vanvik har knapt en spiller innenfor egen 5-meter, Hiller hopper såvidt over ballen etter tung sats, og Preller har en enkel jobb med å bredside ballen i mål fra 2 meter.
WoW!
Resten av kampen utspilles litt som i dvale. Det skjer ikke så mye. Vanvik forsøker å løfte spillet sitt, men får innbytteren sin utvist etter bare 2 minutter på banen. Solem spilles alene med keeper og avgjørelsen er enkel for dommeren, som la lista høyt denne dagen. Kan hende var en del andre avgjørelser diskutable, Vanvik hadde nok fortjent minst ett straffespark, denne definitivt ikke.
Vanvik fikk lite igjen for en god plan og god innsats, men en plan må fullføres, ikke bare påbegynnes.
Og så blåste dommeren i fløyta for siste gang og endelig kunne IL Tempo-spillerne kaste seg om halsen på hverandre, og juble og korse seg som for å takke høyere makter for enda en gang å ha vært på IL Tempo sin side.
Vanvik var sjakk matt.
|
Lot ikke et spinkelt brudd i hånda hindre seg i å lobbe inn sesongens første scoring. Og, WoW, hvilken scoring det var. Med halvgips og polstring rundt armen var det helt naturlig å løfte armen i været og juble for scoring.
85' Rødt kort Vanvik (Professional foul) 
64' Mål 4-3 IL Tempo (Robert Preller. Corner fra Erik Eikebrokk) 
59' Bytte IL Tempo (Bjørgum ut) 
54' Gult kort IL Tempo (Morten Solem) 
