Aldri har en spiller vært så stolt, så fornøyd etter å ha pådratt seg motspilleres og dommerens vrede. Åsmund takla en motspiller i bakken så det sang. Hans første gule kort. Mindre stolt var ikke storebror Andreas Thyge Nielsen. Det virket som dåp, konfirmasjon, bursdag og julaften på én gang. Gratulerer med det første gule kortet, når kommer det første målet?

H - Humor
U - Underholdning
M - Motivasjon
Ø - Øving
R - Respekt

Sesongens foreløpige høydepunkt skulle ende i det ultimate anti-klimaks på Romolslia kunstgress. Bygdeguttene fra andre siden av fjorden skulle sendes hjem som blågult slakt og IL Tempo skulle hylles som kretsmesterkandidat og outsider i 4. divisjon til neste år. Men slik skulle det ikke gå.

For selv om IL Tempo slo nådeløst tilbake etter en forferdelig start på kampen, skulle maskinen likevel slutte å jobbe i litt for tidligste laget. Åfjord hadde blod på tann og kom utvilsomt til sivilisasjonen for mer enn bare kulturelle innslag som internett, kjøpesenter og kino. De ville vinne.

Det ville ikke IL Tempo. I alle fall ikke alle. I alle fall ikke Tor Martin Olsen.

For uten at sistnevnte skal heksejages og sendes til skjærsilden og helvete i spissrotgang, er det ikke mer enn typisk i forhold til tradisjons tro at det alltid er tidligere helter som blir syndebukker. Ikke bare misset Olsen da det gjaldt som mest, for første gang denne sesongen, det skulle også bli to av IL Tempos største profiler gjennom tidene som ikke skulle greie å gjelde da det gjallet.

Åfjord gikk ut i hundre, presset IL Tempo til å gjøre feil og slapp knapt hjemmelaget inn i kampen. IL Tempo tok nok ikke seieren på forskudd, men Åfjord hadde tydelig en agenda som stod høyere i hevd enn IL Tempo sin. Åfjord slo langt og presist på en god spiss, la ballen tilbake til spillere på løp og skjøt fra alle vinkler. Det var ikke så dumt å avslutte denne dagen, for det som traff mål gikk som regel inn.

Likevel var det et paradoks at IL Tempo gremtes ikke så mye, selv om det gikk laget i mot. Det var ikke så mye hengehoder, kjeftbruk og ansvarsfraskrivelse. Javel, det gikk ei kule varmt da Olsen slapp inn sin tredje lompe for dagen, men det var liksom aldri fare på ferde moralmessig. Noe som i og for seg kan ses på som en positiv side ved kampen.

For IL Tempo slo tilbake. IL Tempo slår alltid tilbake. At det kanskje var en smule tilfeldig denne gangen og litt ufortjent...det får så være.

For på 0-2 fikk endelig Solem den stikkeren han ventet på. At IL Tempo ikke ofte nok fikk ballen frem til disse situasjonene hvor Solem får bruke farta si i bakrom, får være en slags lærepenge eller en moral foran neste sesong. At laget trenger flere strenger å spille på og at formasjonstrening kan være en tanke i pre-season. En tanke som er luftet av flere. Lenge.

Solem pirka ballen mellom beina på keeper. Og med 1-2 merket man plutselig tillivningen på tribunen også. For supporterne dukket opp for andre lørdag på rad. Vi hørte dere. Takk for det. Men vi leverte ikke. Beklager.

Til tross for støtte, bare minutter senere sende Åfjord avgårde enda ei lompe. 3-1. Og så enda ei lompe. 4-1. Men heldigvis, offside.

IL Tempo hang kan hende litt mer med hodet nå. V for vendetta Olsen sendte avgårde ei verbal salve, uten noen spesiell mottaker. Om salven var årsaken til Mjølhus offensive løp, kan man vanskelig svare på, men venstrebacken stormet i alle fall i angrep, mistet ballen, vant den tilbake, misten den igjen, vant den på nytt, og ble felt. Innenfor 16-meteren...

Eikebrokk tok ett skritts tilløp. 2-3. Spenning. Pause.

Konstruktiv samtale i solsteiken. "Vi må gjøre noe!"

Noe ble gjort. IL Tempo skulle spille mer som IL Tempo ala 2000. Bakrom. Bakrom. Bakrom. Jakte mål, sende flere folk i angrep. Ikke tulle så mye på midten med jålepasninger og støttespill. Ivers, Haaken og Hoff, legendemateriale, inn for Thyge Nielsen, Preller og Coelho. Legendemateriale det og forsåvidt. Det er mange legender i IL Tempo.

Taktikken skulle fungere. Åfjord hadde brukt MYE krefter i 1. omgang. IL Tempo hadde ikke det. Haaken terroriserte backen sin på en måte Preller ikke greide. Hoff dro dagens hælvending på egen dødlinje og Ivers var endelig seg selv igjen etter en daff september måned. Forøvrig første gang på benken fra start av i en IL Tempo-kamp.

Utligningsmålet kom tidlig. Haaken fikset et innkast som han tok selv. Raskt. Eikebrokk var med på notene. Demping, hælspark. Haaken stormer inn i feltet, medtak, sleivspark, scoring. Skuddet fra 7 meter var så svakt at dommeren burde lagt til tid pga. tiden det tok for ballen å rulle i mål. Men mål er mål og Haaken knyttet neven. Scoring som innbytter i 4. kamp på rad. Noen bedre?

Herfra og til siste 10 var det stort sett bare ett lag på banen. Men med Eikebrokk ute med strekk var det ikke så mange til å slå baller i bakrom. Haaken fikk noen nestemuligheter før han valgte å kyle ned en motspiller bakfra, og så bytte ut fordi han var sliten. Magnus Nielsen kom inn, fikk innbytterpuls, og gikk ut igjen. Grahl-Madsen kom inn.

Også scora IL Tempo, Grahl, via Solem, og i mål. Men offside. Akkurat som Åfjord sin i 1. omgang.

IL Tempo kom til noen halvsjanser. Åfjord hadde ikke noen. Ikke før på slutten. Da våknet Tor Martin Olsen. Dobbelredning. På tide. Men så var viljen til å vinne borte, for begge lag. Kanskje var det spenninga. Kanskje var det tanken om å oppleve følelsen fra straffesparkkonkuranser. Slik vi har sett på TV. Helter og syndebukker. Keeperen som ikke har noe å tape. Han som ikke vil ta straffe, men som må. Han som burde ta straffe, men som nekter. Straffe er straffe og cup er cup.

At Hoff, Bjørgum og Eikebrokk skulle ta straffe, lå alltid i kortene. Mjølhus meldte seg tidlig, Solem lot seg lett overtale. Vegar Olsen og Preller var ikke interessert. Ivers ble ofra, bytta ut. Ikke noe straffeemne, kanskje skulle han vært der. Kapteinen skal alltid ta straffe...

Ketil Thorsø skrøt på seg uante ferdigheter fra straffemerket. Hevder å ha scoret på 30 strake for Romolslia. Men det var etter at de 5 første var valgt ut.

Først bomma Haaken. Åfjord scora. Så scora Eikebrokk, Tor Martin Olsen reddet. Så bomma Hoff, Olsen reddet igjen. Etter det scora alle. Én etter én. Til og med Thorsø. Men så var det de som ikke ville og de som nektet. Olsen og Preller nektet fortsatt. Grahl ville ikke. Grahl måtte. Grahl bomma. Åfjord scora. Åfjord vant.

Fuck KM.

Jeg sier som Frank Halvei: "NESTE ÅR!"

"Øya FC, Steindølene, Ørland, Vikvarvet, Lade FK, Byneset, Gauldal, Gimse, Vestbyen og fuckings Nidaros vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen [we have beaten them all, we have beaten them all]. Sølve Fottland, can you hear me? Sølve Fottland [...] your boys will take a hell of a beating! Your boys will take a hell of a beating! Next year. Do you hear me, Sølve? Next year."

Neste år.

Børsdebatten ser ikke ut til å ta slutt og det er jo vel og bra. For at diskusjonen skal få et mer håndfast og konkret preg over seg, legges her kriteriene for børspoengene ut.

"-" - For få involveringer til å bli vurdert
1 - Forsøkte ikke engang
2 - Forsøkte, men mislyktes
3 - Dårlig
4 - Underkjent
5 - Brukbar/godkjent
6 - OK
7 - Bra
8 - Meget god
9 - Strålende
10 - Gigantisk