Følgende manglet IL Tempo mot Vestbyen:
H - Humor
U - Underholdning
M - Motivasjon
Ø - Øving
R - Respekt
Det er ikke alltid IL Tempo har vært verdens beste fotballag. I noen sesonger, vi må gå mange år tilbake, på midten av dette tiåret var IL Tempo et bunnlag. Laget hadde de tøffeste draktene, de dyreste ballene, spilte på den beste hjemmebanen og hadde den kuleste hjemmesiden. Det eneste laget manglet for å fremstå som noe spektakulert, var 11 gode fotballspillere som fungerte sammen som et lag.
Hver for seg var spillerne gode. Ballmagikeren Erik Hoff gjorde med en fotball det andre gjorde med nål og tråd, han heklet ballen gjennom de tetteste forsvar. Og flamboyanten Tor Haakon Bjørgum lå som alltid på linja og jaget en og annen ball. Aldri hjemover, men alltid på mål. Aldri på pasning fra Erik Hoff, men så lenge det var pasning fra noen, fikk det ikke hjelpe. Når Haaken fikk muligheten endte det som oftest i scoring.
Forsvaret ble bundet sammen av tøffingene Magnus Sarheim og Steinar Larsen. Begge med voksen fysikk og et utseende småpikene visste å rødme av. Sarheims stoiske ro og halvtliggende vristspark, Steinar Larsens høyde, teatralske ferdigheter og sleivskudd som ingen andre. Det går fortsatt gjetord om dem begge.
I mål hadde IL Tempo et vell av klassekeepere å velge mellom. Hvis Frank Halvei var borte, noe han ofte var, kunne laget sette innpå keeperkolossen Roger Kværnø eller spenstunikumet Stig "Army" Gulbrandsen, som etter sigende aldri mistet et innlegg. På backplass bedrev Fredric Vogel ablegøyer og alternerte mellom høyre og venstre fot alt etter som det passet slik. Det mer anonyme og fotballsjenerte løpsfantomet Morten Berg bekledde mer enn gjerne høyrebacken og gjorde den til sin egen etter en rekke strålende prestasjoner.
På midtbanen kunne diamanten Hoff la seg skinne med grovarbeiderne Arne Aaslid og Fredrik Lamøy ved sin side. Sistnevnte et selvutnevnt stortalent med røverhistorier som kamper for Ranheim i 2. divisjon, scoring i debuten for samme lag og et tilslag som mangler sammenligning forøvrig i regionen. Som driblefanter, vinger og spillere med det lille ekstra kunne IL Tempo by på både Joakim Rønning, som aldri stod stille i flere sekunder på rad, Ben Holan og Eirik Rønning. Sistnevnte kunne derimot stå stille i flere minutter på rad mens han fikk igjen pusten.
Dette var stammen i det legendariske IL Tempo-laget av 2003. Laget endte nest sist på tabellen, og hadde det ikke vært for en kort opptur regissert av trenertalentet Geir Bekken kunne IL Tempo vært saga blott for lenge siden. For 4-0 seieren over erkefienden Lade FK på tampen av 2003-sesongen var bare den første av 3 strake seire, i en sesong IL Tempo vant bare 4 av 18 kamper. Grunnlaget var lagt, troen var tilbake og et noe forsterket mannskap var sesongen etter bare ett eneste mål unna å greie målet, nemlig å rykke opp til 4. divisjon. Fortsatt med Frank Halvei, Morten Berg, Fredric Vogel, Rønning-brødrene, kranglefantene Hoff og Bjørgum, Arne Aaslid, stopperduoen Larsen og Sarheim og Fredrik Lamøy på laget. Det er ikke alltid så mye som skal til.
Det hjelper med innsats og guts. Det hjelper med moral og humør. Det hjelper med spilleglede og positivitet. Det hjelper ikke å snu ryggen til medspilleren å frese etter en dårlig pasning. Det hjelper ikke å ta ninjaspark i veggen på Dora-hallen fordi Beider ikke traff med pasningen. Det hjelper ikke å bytte i protest, det hjelper ikke å sutre. Det eneste som hjelper er å gjøre sitt beste, gå foran som et godt eksempel og så kommer moroa og resultatene av seg selv. For i 2004 løp selv Tor Haakon Bjørgum hjemover. DA er det håp for alle...
Mot Vestbyen så IL Tempo litt ut som et lag fra 2003-sesongen. Med diamanter i ørene, voks i håret og hvite fotballsko. Nypynta til kamp og klar for banketten uten å dusje etterpå. Men uten svettedråper i panna, skrubbsår på knærne og guts er det ikke så vanskelig å tape fotballkamper, selv ikke mot 11 neandertalere fra vestsida som innimellom greide flere enn 2 pasninger på rad mot IL Tempo. DET har de aldri greid før.
Mot Nardo 3 forventes det mer. Mammaguttene i Nardo er herved advart.
|