Slik artet det seg da IL Tempo tok imot Kroppan på den innbydende gressmatta på Lade kunstgress:
Spenningen var til å ta og føle på denne sjampingjongligaaftenen på Lade kunstgress. Et hevnlystent Kroppan-lag hadde mye å revansjere siden 9-0 for samme lag rett før sommerferien tok til og hadde satt seg for øye å matche IL Tempo. Med flakkende flomlys og et mannskap i solid mindretall var det mye som tydet på (i alle fall før kampen) at Kroppan skulle kunne matche ligalederen. Med hele Thyge-mafiaen på tokt i Budapest, Kula i Oslo, Olsen på pappaperm, Mjølhus på jobb, Larsen i opptrening, Guttormsen i Hellas og Darell på flyttefot var det bare 12 spillere igjen til kampen som var like viktig som alle andre kamper. Hvorfor? Jo, fordi denne kampen gir også 3 poeng til vinnerlaget og 0 poeng til taperlaget.

Ivers hadde heldigvis kommet seg etter natteranglingen og ble grunnet alle forfallene ikke kastet ut av troppen. Erik Hoff meldte seg plutselig til dyst, mens både Fincken, Holmli og Haaken hadde planer om å score for tredje kamp på rad etter å ha fått gjennomgå av keeper Tor Martin Olsen etter sjansesløsingen som så langt har preget sesongen. Alle tre ga svar på tiltale, sistnevnte som høyreback.

For etter opptelling var det ikke mer enn tre forsvarsspillere igjen. Hiller, Skretting og Hauge måtte bekle sine vante roller, selv om sistnevnte plutselig begynt å jodle om at han var bedre på høyre back, slik at han kunne slå dårlige innlegg fra høyre som ingen av spissene hadde lyst til å sette hårlokkene sine borti. Etter sedvanlig eselskryt og lovnader om storspill på høyresiden endte formspilleren igjen opp på venstresiden, utvilsomt hans beste posisjon.

Høyreback? Tor Haakon Bjørgum selvfølgelig. Hvem ellers?
Haaken var utvilsomt den spilleren med mest erfaring fra høyre backplass, etter å ha storspilt i 2. omgangen i treningskampen mot Steindølene i 2001, et steinkast bortenfor Lade kunstgress, på Lade grus (eller Lade 5 (er mitt hjem) som det så flott heter i Darth Nielsen Band-slageren "IL Tempo - Like sexy som en kvinne). Erik Hoff ble veid og funnet for lett.

Og den nye høyrebacken skulle raskt markere seg. For etter bare noe minutter handset en Kroppan-spiller innenfor egen 16-meter og det var klart for straffespark. Bjørgum la inn en voksen spurt fra egen banehalvdel og krevde med største selvfølgelighet å omsette dødballen. Straffespark er alltid (foruten én gang) scoring når Bjørgum står med hoftefest og venter ut keeperen og kampen var avgjort.

For herfra og ut er det ikke så mye å si. Å begynne å referere alle sjansene, alle scoringene vil være like mye sløsing med spalteplass som med leseren, altså deg, sin tid. For en 14-1 kamp er som 14-1 kamper flest. Laget som leder 5-0 til pause blir en smule passive helt til smultringen smuldrer opp og laget heller ikke denne gangen greier å holde nullen. Deretter gir lederlaget selvfølgelig blaffen og peiser alle og enhver i angrep. Dette gir seg utslag i én av to ting, enten målfest begge veier eller målfest bare én vei. I denne kampen endte det med målfest den ene veien. IL Tempo-spillerne kjørte i angrep én etter én og det føltes til slutt nesten som om det kun var midtstopper Stein Roar Skretting som ikke kom i målprotokollen.

Ny kandidat til Årets Mål
Noen flotte scoringer ble det også, bl.a. da Erik Hoff mottok ballen fra Stian Sundseth ved egen 16-meter, spilte vegg med Bruno Coelho, fikk ballen tilbake på én touch, spilte vegg med Eikebrokk, fikk den tilbake, spilte opp Holmli på 16-meter, som dro med seg to mann og sendte ballen ut til høyre for seg, der hvor Hoff plutselig dukket opp igjen. Alene med keeper fra skrått hold og 10 meter klinket Hoff til på én touch, utagbart i lengste hjørnet, og enda en scoring for historiebøkene, lærebøkene, postkort, julekort, Sports-Svisj på NRK2 og diverse fotballvideoer. Konklusjoen er like enkel som den er genial. Forkast læreboka, hiv den på peisen, la den brenne til det bare er aske igjen, bruk den som mellomleggspapir, dasspapir, glem den, la den gå hen i evighetne som enda et makkverk signert forfatteren av alle destruktive verker, NFF og Norsk Toppfotball. IL Tempo er en egen bok, IL Tempo har sine egne fabler, legender, samler og vers. IL Tempo er bibel, IL Tempo er religion og det er bare én Gud.

Gloria in excelsis Deo (Ære være Gud i det høyeste)
Et in terra pax hominibus bonae voluntatis (og fred på jorden for mennesker av god vilje)
Laudamus te, benedicimus te, adoramus te, glorificamus te (vi priser deg, vi velsigner deg, vi tilber deg, vi forherliger deg).

Hallelujah, amen og fuck off. Oppdal neste.

PS: Verdt å nevnes er selvfølgelig at både Bjørn Magnus Iversen (sitt første) og Kent Stian Holmli (sitt tredje) scoret hattrick og Stian Finckenhagen scoret de to siste målene (det første på straffe etter Emils kamikaze-dive)

PPS: Dermed lever rekordmuligheten videre for Bjørgum, Holmli og Fincken, etter at de alle har scoret i tre strake kamper. Rekorden holdes av Bjørgum og er en av IL Tempos eldste rekorder (scoring i 6 kamper på rad).

PPPS: Håkon Hiller har scoret i to kamper på rad. 2 skudd - 2 mål. Effektiviteten selv.