I sentrum for en rekke morsomme meldinger fra lag-kompisene etter de eksklusive ulve-avsløringene som ble slått stort opp verden over. Overraskende nok til Thorsøs fornøyelse, som utvilsomt trivdes med igjen å være i sentrum for begivenhetene.

Søndagskveld i Haparanda
Jeg sitter ved bardisken, noterer taktiske selvfølgeligheter i en liten notisbok, leter etter idealsystemet og føler stadig at jeg er like ved å gjennomskue det ugjennomtrengelige tilfellet. Idyllen brytes idet en høyreist faen fra den andre siden av bordet beveger seg mot den gamle jukebox'en som står i motsatt hjørne av den lille intime puben. Favorittpuben min, Gautes pub. Gangsettet er uryddig, artikulasjonen vrøvlete og tydelig ruspreget. Jeg finner det umiddelbart helt naturlig å se analogien mellom denne alkoholikeren og IL Tempo-spillerne under gårsdagens flaue forestilling mot Vestbyen.

Han sjangler som i sakte kino. Dunker borti bartenderen som brummer, finner igjen balansen og unngår helt til det siste å miste hele brettet med tomme ølglass i gulvet. Han dunker panna og nesa inn mot plexiglasset, for liksom bedre å se hvilke sanger jukebox'en har å by på. Han trykker ikke på bla-knappen, han slår, finner noe han liker. Robbie Williams. Angels. Klokka er SÅ mye, tenker jeg. Kvart på tre-flørten. Han kikker seg rundt, myser mot klientellet, filtrerer ut mennene og står tilbake med 3 utgaver av det kvinnelige kjød. Velger ut den minst stygge, evt. den han tror det er størst sjans for å få med seg hjem og drar henne med ut på dansegulvet. Hun er ikke det spor mer edruelig. Kvisete, lubben og hofter som Jennifer Lopez ville vært stolt av. Han kan ikke teksten, men synger med likevel. Tar et grepa tak i skrittet til kvinnemennesket og trykker til. Presser leppene sine inntil hennes. Spytt, herpes og ølskum i en herlig blanding. To digre snegler i erotisk dans, tenker jeg, idet tungene møtes for å utveksle hilsninger. Stemningen på Gautes Pub er elektrisk, det øvrige klientellet synger med. Eller later som, for de kan ikke teksten de heller. Angels. Her er alle ubekymret. Klokka er 0300 søndag 16. juni. Det er ganske nøyaktig 24 timer siden IL Tempo tapte 2-1 på hjemmebane for Vestbyen. Jeg er her for å drikke meg full og slokne mine sorger.

Den lille tv'n som er klistret helt oppe i hjørnet innenfor bardisken har til nå unngått å oppta min oppmerksomhet, men når jeg ser høydepunktene fra gårsdagens kamp, gir jeg bartenderen signal om å sette opp lyden. Han kjenner signalet før, det er bare et lite nikk, nesten umulig å få øye på for annet enn en trenet øye. Bartenderen er en erfaren bartender, han har lært seg viktigheten av å gjøre seg kjent med stamgjestenes små behov og nykker. Idet resultatet fra IL Tempo-kampen nådde den offentlige meningheten visste han at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville rave inn, smelle med døra og sette meg på enden av bardisken, lengst inn i lokalet, lengst bort fra døra og det øvrige klientellet. I skyggeside, der jeg kan få sitte i fred, uten å bli forstyrret. Å drukne mine sorger. Øl, øl og mere øl.

Reporteren oppsummeren kampen raskt. Veldig raskt. Høydepunktene er få og innslaget er nesten ferdig idet volumet endelig blir høyt nok til at jeg kan høre noe. IL Tempo slaktes over en lav sko. Visekaptein Bruno Coelho, som må stå over neste kamp fordi han fikk sitt tredje gule kort, er tydelig gallesur og besvarer alle spørsmål på portugisisk. TV-kanalen har hentet inn en oversetter og har tekstet innslaget. Coelho blir spurt om hvordan det er mulig å tape 2-1 for laget IL Tempo slo 13-1 på samme bane i fjor. Coelho unngår å svare, han sier at alle kamper lever sitt eget liv og at slike sammenligninger er typisk journalister. Dårlig journalistikk, bjeffer Coelho. "Har du flere spørmsål?" Coelho går før reporteren rekker å stille flere.

Jeg lar meg irritere over reporteren selv. Gravende tabloidjournalistikk. De forsøker bevisst å tirre IL Tempos mest engasjerte spillere. Håper å forløse flere skandaler, slik at jobben deres blir enkel. Slik at de kan løpe inn på presserommet, skrive store overskrifter med store ord og gjøre seg fortjent til lønningsposen. Dagens aviser forteller meg at dagens journalister har en enkel jobb, bestående av dårlige metaforer, fiffige vendinger i overskriftene og en kritisk brødtekst. Hva som står i selve artikkelen er uinteressant, det er sjelden folk gidder å lese så langt. "Rett vest for IL Tempo", "IL Tempo 1 - Mjølhus 2", "Mjølhus så rødt da IL Tempo kom til kort" og "Eeeeeeeeemil". Sistnevnte ettersom Emil Hauge var så uheldig å endre retning på et Vestbyen-skudd som satte keeper Tor Martin Olsen ut av spill og 2-0. Det virker som journalistikken spiller bevisst på IL Tempos manglende suksess. Når IL Tempo vinner er det lite å lese i avisene, en notis mellom KIL/Hemnes siste storseier og David Monkans 4. hattrick for sesongen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg HATER Vestbyen!

Innslaget sier ingenting om IL Tempos skademareritt. Ingenting om alle spillerne som manglet. Og det er forsåvidt helt i orden. For det er spillerne PÅ banen som vinner kamper. Det er forresten de som taper dem også. Det nytter ikke å snakke om hypoteser, drømme seg bort i teorier om hva som hadde skjedd om Thyge hadde spilt, om Ivers hadde spilt, Åsmund osv. De spilte ikke. De prioriterte annerledes, de var skadet, de jobbet. Det spiller ingen rolle. Det er de 11 PÅ banen som vinner kamper. Og kamper vinnes ikke når det bare er én spiller som løper. Når det bare er Morten Solem som vinner dueller, går i krigen, VIL vinne. Det nytter ikke å vinne kamper når midtstopperen blir utvist før 30 minutter etter to tåpelige gule kort. Det nytter ikke å vinne når spissene ikke scorer mål, ikke jobber, ikke sentrer, ikke går i dueller. Jeg krever forandring. Jeg tømmer ølglasset. Det tiende. Jeg føler meg ferdig med Vestbyen. Den er historie. Et avsluttet kapittel i boken om mitt liv. Jeg kan se fremover. Jeg ser fremover mot Kroppan-kampen førstkommende fredag. Jeg har funnet idealsystemet. Jeg vet hvordan IL Tempo skal slå tilbake.

Kroppan, dere er herved advart.