Nok en fin dag inne når det var dårlig vær ute. Spillerne er glade og klare – og sene. Som vanlig. Oppmøtetider er ikke det viktigste i Tempo – bare mann kommer sånn cirka til kampstart – eller litt etter (fy skam seg kaptein).

I en frekk, men ikke freidig 4-5-1 startet kampen i vilt kaos. Ingen visste hvor de spilte og de første 15 minuttene i første omgang var vel i overkant kaotisk. Men så begynte ting å falle på plass. Ballen begynte og rulle og vi var etter en dårlig start på nett igjen mot et heseblesende og hardt satsende Gimse.

Etter denne litt skremmende starten bølger kampen litt frem og tilbake, men ingen av lagene greier å skape det helt store. Det byttes på midtbanen og vår for sent ankomne kaptein kommer seg endelig på banen etter en halv times spill. Dette gjør dessverre ikke store forskjellen – og omgangen ser ut til å ebbe ut i en kjedelig 0-0.
Helt til omdirigert venstreback Preller gjør en skikkelig brøler. Bak fra et nå sikkert trillende forsvar bestemmer han seg helt plutselig for å sentre til motstanderlagets spiss. Helt ut av det blå leder Gimse nå 1-0 etter at ballen ved hjelp av et slapt bananskudd ligger i krysset. IL Tempo fortviler - Gimse jubler overrasket. Og på denne stillingen ebber kampen inn til pause.

I pausen er folk irriterte, men realistiske. Det var IL Tempo sin kamp. Det var det faen meg. Inni seg tenker Andreas Thyge at 4-5-1 formasjonen hans sviktet. Fuck det – vi kjører på en omgang til. Preller ut – Kent Stian inn som indreløper – Solem ut på høyrekanten – Åsmund ut på venstrekanten. Kjør tjænest blir det sagt. Plutselig kommer dommeren og sier ”hvor lenge har dere banen?” Ingen vet noen ting. Erik er i Taiwan svarer vi. Vi får beskjed om å starte og IL Tempo tar avspark.
Noe har skjedd. Gimse er ikke nær ballen. Stjernespillerne på Gimse er slitne. Vidar Jenssen får ikke til finta si lenger. Du vet den der jeg går innover i banen men plutselig ut og forbi. John Johnsen er rød i ansiktet og ser mer og mer heseblesende ut for hver meter han beveger seg. IL Tempo er i grooven. Ballen danser. Humøret stiger. Alle jobber.

Pang! Det måtte jo komme. Faran, som kom kjørende i egen BMW like før kampen og krevde å bli med, sentrer etter en god overgang ballen til en løpende Solem. Pang! Solem overrasker alle og setter ballen kontrollert til høyre for keeper. Vi jubler. Gimse er slitne.

Og showet fortsetter. Vidar sier i spillets gang at det ikke er nødvendig å ta alle disse løpene. Han prøver å snakke seg ut av det. IL Tempo bytter igjen. Magnus igjen på topp etter en god jobb av Big-Jo. Magnus sprudler i dag. Han springer masse og blir ikke sint liksom – uvant men allikevel godt. I sin ivrighet får han gult kort for sklitakling.

I perioden 70-90 minutter er det total overkjøring. IL Tempo ruller opp men får ikke satt spikeren i kista. Etter 82 minutter blir det minst 8 minutt stopp i spillet fordi John Johnsen har krampe i begge bena. IL Tempo hjelper til med den ene foten. Takk sier John – og drømmer om å kunne spille på det beste laget – nemlig IL Tempo.

Men det blir ingen flere mål. Kampen blir blåst av etter 43! minutter av andre omgang og stillingen blir 1-1. Gimse spør sporenstreks om ny treningskamp. Vi hadde jo ikke med noen spillere blir det sagt. Vi svarer frekt. Ord som ”Seff!”, ”Ja!” og ”Lett!” blir brukt. Begge lag vet at denne kampen var IL Tempo sin. Vidar Jensen sier apatisk til sine medspillere ”vi hadde jo ikke ballen i andre omgang”, mens vi andre bare går smilende forbi og sier takk for kampen og tenker ”hoho”.