Den såkalte "toppidretts-
utøveren på breddenivå" måtte forlate banen midtveis i 1. omgang etter å ha pådratt seg krampe i begge leggene. Forklaringen skal være nærmere 80 hull og 13 timer på golfbanen innenfor de siste 35 timene før kampen. Bet tennene sammen og spilte kampens siste 15 minutter i kamp med smertehelvetet. -Alt for laget, sa en preget Eikebrokk etter kampen.

Kampreferatet fra IL Tempo vs National 2 følger herunder
Der bodde en underlig gråsprengt en
på den ytterste nøkne ø.
Han hadde visst intet menneske kjær
verken på land eller sjø.
Dog stundom gnistret hans øyne stygt
helst mot urolig vær.
Da var der få som uten frykt,
kom Tor Haakon Bjørgum nær.

Slik kunne hyllesten til den legendariske IL Tempo-spilleren "Haaken" begynne. Men hvordan hyller man en fotballspiller som fortjener like mye slakt som hyll? Hvordan hyller man en fotballspiller som har misbrukt like mange sjanser som han har omsatt? Hvordan hyller man en spiller som elleve ganger i løpet av sin 9-årige IL Tempo-karriere har vært på egen banehalvdel? Hvordan hyller man en spiller som har skapt like mye furore som glede?

Svaret på alle spørsmålene ovenfor er irrelevante. For spørsmålet er ikke hvordan man hyller en slik person. Men når og hvorfor? For det er ingen som har avgjort flere kamper for IL Tempo, ingen som har scoret flere mål. Til syvende og sist er det det fotball dreier seg om. Å score mål. Gjerne fra 4 meter, alene med keeper. Og når en spiller passerer 100 poeng for én og samme klubb, er det på sin plass å hylle. I alle klubber, uansett divisjon, ikke bare i IL Tempo. Derfor hyller vi Haaken i dag. Tor Haakon Bjørgum, 101 poeng for IL Tempo. Klassespiller. Sånn, nok om Haaken.

For da Haaken sørget for 1-0 tidlig i 1. omgang var det grunn til å stille spørsmålet: "Hvor stor skal seieren bli?" Da Emil Hauge scoret kort tid etterpå, med sin andre tap-in for sesongen, etter enda et ulovlig offensivt løp, var spørsmålet utvilsomt berettiget. Etter å ha holdt nullen mot Kroppan var det grunn til å tro på gjentagelse. Forsvarsfirern var uforandret fra den kampen, med Thyge, Ketil, Hiller og Emil foran Tor Martin Olsen i målet. Og om sant skal sies, så hadde ikke den konstellasjonen noen problemer med å hindre National 2-spillerne i å komme til scoringssjanser i det hele tatt. Det var ikke før Ketil Thorsø ble skadet at bortelaget kom til sjanser. Ikke før presset ble for dårlig i forsvarsleddet og National 2 fikk ta med seg ballen upresset mot et ryggende IL Tempo-forsvar. Savnet av den skadete Thorsø var merkbart. Litt som IDOL i 2004 da Thorsø røyk ut altfor tidlig.

I tillegg til Thorsø ble også Eikebrokk og David Thyge Nielsen skadet, slik at det ble mange omrokkeringer tidlig i omgangen. Debutant Bent Skretting stod bak tidenes raskeste spilleberettigelse da han greide å betale lisens, fikse overgang, ordne seg draktsett og betale kontingent på én og samme dag. Skretting jr. kom inn for Thorsø da sistnevnte greide å pådra seg både lårhøne og gult kort da han stoppet den lettere korpulente National 2-spilleren som ble lagt i bakken for moro skyld gjentatte ganger i løpet av omgangen. Skretting jr. gikk inn som indreløper og sendte med det storebror Skretting ned tilbake i sin vante midtstopperrolle. Bent kastet ikke bort tiden og scoret debutmålet etter bare 13 minutter på banen etter å ha blitt spilt gjennom av man of the match-Emil Hauge. Samme Skretting ble den store stygge ulven rett før pause da ha klønet en National 2-spiller i bakken innenfor egen 16-meter og besørget straffespark imot. Olsen kastet seg så lang han var, men kom til kort. 3-1 til pause og spenning i kampen?

Pausen benytter IL Tempo til å fucke opp enda mer av vante mønster. Skretting jr. får ansvaret for ankerrollen, Mjølhus 1 og 2 kommer inn i offensive roller for å unngå rød-kort og billige cornere og den sent-ankommende Kent Stian Holmli kommer inn for Finckenhagen. Reaksjonen fremstår deretter og IL Tempo spiller dårlig fotball. National 2 kommer ikke til store sjanser, men det er mye Hawaii-fotball og det er kun solid forsvarsspill på IL Tempos venstreside som hindrer bortelaget i å redusere tidligere. For det er ironisk nok fra venstresiden 2-3 målet kommer. IL Tempo mister ballen altfor billig, spiller ukritisk fremover på banen og får brudd på brudd i mot. Ett av disse bruddene ender i et godt vingløp på høyre og pasning inn foran mål til en National-spiller som får en enkel oppgave i å sette ballen i tomt mål. Offsiden var soleklar, men dommeren får det ikke med seg.

Uten å antyde at kampen vipper og at National 2 er i nærheten av å true IL Tempos 3 poeng, er det ikke til å komme bort i fra at på stillingen 2-3 kan hva som helst skje. Heldigvis(?) øker IL Tempo ledelsen kort tid etter reduseringsmålet idet Tor Haakon Bjørgum brøyter seg vei på høyresiden og legger inn til Håkon Hiller. Sistnevnte jokker ballen på Joakim Rønning-vis i mål med utoverskru, slik at ballen er over linja og spretter ut igjen. Heldigvis får dommeren dette med seg og kampen er strengt tatt avgjort. Kvaliteten på IL Tempo har vært dårlig hele omgangen, men dette litt heldige målet setter den moderate National-offensiven flere hakk tilbake og resten av kampen fremstår som ren parademarsj. Problemet er likevel at IL Tempo ikke greier å utnytte en sliten og oppgitt National-gjeng. Det spilles fortsatt ukritisk på førstebevegelser, gjerne over lange avstander, med dårlige tilslag og ukonsentrerte utførelser. Hawaii-fotballen gjenoppstår og gjenvinningene høyt i banen er mangelvare. IL Tempo senker seg ned på National 2 sitt nivå, et nivå som ikke er spesielt høyt. Et fåtall spillere gjennomfører kampen på godkjent nivå, mens resten fjaser rundt og virker fornøyde med å slå 12 mann fra National 5-2.

Om IL Tempo skal leve opp til og rettferdiggjøre relkamemontasjen fra før kampen med headlineren "Fordi (bare) seier ikke er nok" må ambisjonsnivået og kravet til egen innsats og prestasjon opp flere hakk. For i IL Tempo er det ikke nok bare å vinne, 3 poeng har ingenting med penger å gjøre og opprykk er ikke et krav for å vurdere en sesong som godkjent. Kravet er å spille underholdende fotball og få 90 minutters positivt utbytte hver uke. Dette kravet kan klubben kun realisere ved å banke i bordet en solid plattform. En plattform bestående av humør, konsentrasjon, ambisjon og ikke minst: Innsats og holdninger!

Våren er over, sommeren er her. Og ja, IL Tempo topper 5. divisjon avdeling 8. Måtte det vare lenge, måtte egentreningen stå i sentrum og måtte stillingen forholde seg slik utover høsten. Fuck National 2. Det var to av to mulige det.