Stilte med sitt mest uskyldige ansikt og guttaktige smil da dommeren mot slutten av 2. omgang ba Preller om å slutte å kaste ukvemsord inn fra sidelinja. Preller skjønte selvfølgelig ingenting.

UTDRAG FRA MAGNUS SARHEIMS FIKTIVE BIOGRAFI "FORDØMTE IL TEMPO"
Kapittel 3
Endelig er den her, torsdagen vi har ventet på så lenge. Torsdagen vi har trent for helt siden sesongavslutningen i september i fjor. Etter å ha gitt flesteparten av gutta fri til å gjøre som dem ville på mandagstreningen håpet jeg på en skikkelig sistetrening på onsdag, dagen før kamp. Det fikk jeg ikke. Gutta var mer opptatt av å leke med ballen, unngå å pådra seg skader, strekker, skrubbsår og hikke. Jeg likte det ikke. Jeg likte ikke sjargongen, useriøsiteten, nykkene. Jeg skulle likt å gitt dem straffetrening. Sendt dem ned til sjøen, badet i isvann, løpt flere kilometer i sanddynene i Korsvika. Tvunget dem ned i knestående, opp igjen, hopp! Men jeg tør ikke, jeg tør ikke. Jeg angrer...

Natt til torsdag fikk jeg ikke blund på øynene. Svettetokter, ny liggestilling, tanker i hodet. Formasjon. 4-4-2, 4-1-2-1-2 eller 3-5-2? Jeg liker 3-5-2, men spillerne gjør ikke det. Jeg frykter at 3-5-2 aldri mer vil la seg gjøre etter fadesen mot Vestbyen. Jeg tenker på banen, den lille banen på Hallset. Kommer alle spillerne til å finne frem. Jeg frykter at vi ikke greier å stille lag. Mareritt. Vil Jo Espen Darell finne frem, Stein Roar Skretting. De to har aldri hørt om kompass, og GPS er et fremmedord. Hva med Morten Solem? Kommer han til å finne strømpene sine? Det nye draktsett, det gamle draktsettet. Jeg fantaserer, om seier, kampen avgjort før det har gått 20 minutter, slik som i fjor. National 2. Svin, svin, nasjonalistsvin. Heia National. Jeg synger 1. mai-sanger i drømme, mareritt. Hvor hen du går i li og fjel, en vinterdag en sommerkveld ved fjor og fossevell. Møter du landet i trefarget prakt, svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt. Ja vi elsker Nasjonalen. Jeg synger arbeidersanger og leser parolen. Jeg sier høyt, slikt at kjerringa som ikke liker ved siden av meg, kvekker til: "I have a dream." Jeg synger, rap'er: Publikum, bøy dokker i støvet, det e ny klubb i by'n. Sjekke! IL Tempo, ned på dine knær, no e vi her. Stemme!

Klokka er 0700, militærtid. Setter på gamle IL Tempo-kamper, lader opp. Leser dagens avis, sjekker om det er noe stoff om klubben i mitt hjerte. Ingenting å lese (i dag heller). Går inn på nettet, finner frem til noen artikler om indre splid i IL Tempo-gruppa, krangler mellom spillere og trener. Om uro, formasjonskrise og manglende sentrallinje. Jeg ler det hele bort. IL Tempo er klar for sesongen 2008, opprykkssesongen!

Kapittel 4 National 2 vs IL Tempo, 1. seriekamp
Jeg nærmer meg stadion, hører dunkingen fra trommene. Jeg aner ikke om det er fra stadion eller om det er fra Hallset buekorps, men jeg gir faen. Bare jeg hører trommer forstiller jeg meg at det er fra banen. Jeg ankommer stadion, Preller har fått sitte i forsetet denne gangen, for første gang, stolt som en hane, der han sitter opphøyet på barnesetet. Med en kjærlighet på pinne i munnen og en legokloss i høyrehånda. Han er oppspilt, har latt seg rive meg av sinnsilstanden min de siste dagene. Spenningen.

Gutta boys er allerede på plass, utenom Skretting og Darell. Men de slentrer etter hvert inn på banen de også. Humøret er på topp og stemningen er god. Ingen snakker om Vestbyen-kampen lenger. Kaptein Ivers har bursdag og marsjerer rundt rak i ryggen, med norske flagget høyt hevet og synger for seg selv, ingen som gratulerer, ingen som husker det. Man skal alltid huske at kapteinen har bursdag.

4-1-2-1-2 sier jeg, spillerne ler og puster lettet ut. Jeg kikker på Åsmund med stålblikket mitt, skremmer han. "Kongla" kikker i bakken og holder kjeft. Jeg tar laget, sier ikke så mye mer, lar spillerne motivere hverandre selv. Det funker dårlig. Matta på Hallset er ny, publikum dunker løs på trommene sine, lager leirbål, steker pølser, blåser i de forbanna fløytene sine og synger sanger om spillerne sine, spillerne de elsker og forguder. IL Tempo har 5 supportere på dagens kamp, rekord for året...

Så scorer vi plutselig, etter 10 minutter. Innlegg fra Holmli ute fra venstre, Darell går i duellen og Eikebrokk plukker opp nedfallsfrukten, setter den kontrollert i mål fra 7 meter ute. Dommeren blåser, frispark mot Darell. Håpløst. Minutter etterpå skjer noe av det samme, IL Tempo med stor mulighet, dommeren blåser. "Dommeren." Jeg sier ikke mer om dommeren, det ble sagt nok under kampen.

Pause og 0-1
National 2 skaper ingenting, de ligger bakpå, kontrollerer bakrommet og flankene på den knøttlille Hallset-banen. IL Tempo går til verbal kamp med dommeren og faller i kvalitet etter en brukbar start. National 2 spiller direktefotball, men med god kvalitet og presisjon i spillet. De kommer seg nesten gjennom, plutselig helt gjennom. Sundseth er for tregt ute, mister ballen. En National-spiller får ballen på åpent mål fra dårlig vinkel. Ingen IL Tempo-spillere på streken og vips; 1-0 ut av ingenting. IL Tempo serverer dommeren noen nye gloser og dommeren blåser av hele greia.

Pausen er konstruktiv og enkel. Mer bredde i angrepsspillet, David tar venstrebacken og Solem frem som indreløper. Bredde, bredde, bredde og større balltempo. Det er viktig å huske på at man alltid får betalt i 2. omgang hvis man legger en innsatsfylt 1. omgang som basis. National 2 er nødt til å bli slitne i både kjeft, hår, hud og legger og det vil bli sjanser. Og sjanser kommer. Tidlig. Eikebrokk faller lavere i banen og får mer balltid. Solem utnytter rommet som oppstår og spilles alene med keeper, enkel stikker, tåtutt i lengste og utligning 1-1. IL Tempo kan også spille direkte.

Ledermålet kommer ikke lenge etterpå. En offensiv og alltid like innsatsfylt Andreas Thyge Nielsen kaster langt mot Magnus Nielsen som går til med ryggen i en duell. Etter en liten rikosjett lander ballen hos Solem på 12 meter som fyrer av en kanon som keeper ikke har sjans på. 2-1 og det er snudd, lett som en plett. IL Tempo er nå inne i sin beste periode, selv om den ikke er kjempebra. National 2 virker kjørt og skaper mindre og løper mindre enn i 1. omgang. IL Tempo vinner ballen oftere i gunstigere situasjoner, men blir ofte altfor upresise og overivrige i gode posisjoner. Etter 2-3 gode muligheter til å punktere kampen, er det typisk at motstanderen får denne ene muligheten, så også nå. Hiller, Skretting og Sundseth kløner det til og én National-spiller runder dem alle tre. 2-2 og fortvilelse blant IL Tempo og 17.mai-fest blant National-spillerne.

Men fansen svikter ikke. Blant National-fansen kan man plutselig høre "Ivers, Ivers, Iversen". Jeg spør meg selv, synger de "Bildet ta'n Ivers" eller har National-supporterne fått snurten i at Ivers har bursdag? Elsker de virkelig denne Ivers like mye som IL Tempo selv gjør det? Iversen gnistrer til, brøler ut som i sakte kino, med mørk stemme til sine medspillere: "Kom igjen gutter, det er ikke slutt. Dette kan vi ta!!!!" Jeg fryder meg, IL Tempo har fått en kaptein, en ekte kaptein. Ivers får respons.

3-2, tre poeng og sesongen er i gang
Jeg står på sidelinjen sammen med alltid like ivrige Preller. Darell sitter nervøst på benken og funderer på hvordan i all verden han skal greie å finne tilbake til Buran. Åsmund Nielsen har gått lei av kongla si og titter misunnelig på Prellers legokloss. Coelho har fortsatt krampe og overspiller så til de grader, uten å få oppmerksomhet. "Ahhh, dommer," klager han.

Én sjanse til, bare én sjanse til. Et øyeblikks magi, et løp fra Ivers, et skudd fra Eikebrokk, en sleiv fra Magnum. "I have a dream..." tenker jeg. Så skjer det. Thyge er fri på høyre, Ivers er fri sentralt. Får ikke ballen, de kikker oppgitt mot himmelen, korser seg og ber. Ber om en tilfeldig sprett, litt flaks. Og får det. National-stopperen header rett til værs, Magnus Nielsen får ballen alene med keeper, fra 7 meter. Det MÅ bli mål, det kan ikke skje igjen, ikke enda et skudd med to spretter og retning hjørneflagget...

Men joda. Selvfølgelig skjer det igjen, jeg river meg i håret, Bruno holder på å dåne på sidelinja og roper "Faen, dommer, faen!" Men så jubler de. Mens jeg river meg i håret. Kulehopperen har gjort det igjen. Morten "Dukkopp" Solem. 3-2, vi vinner, vi vinner. Solem gjør tegn mot benken, river av seg skjorta, viser kropp, spenner muskler, legger seg ut i flytestilling og seiler bortover matta som reneste Klinsmann. Nedslag. Perfekt, jeg gir ikke 20 i stil for prestasjonen, men jeg applauderer innsatsen, jeg applauderer 3 poeng. For det er jo det vi spiller om til slutt. 3 poeng, en fotballkamp vil aldri gi mer enn 3 poeng. Vi er igang!