Freidigs 5. divisjonslag hadde ligget i trening i et halvt år, hvor forberedelsene til "Opprykksesongen 2007" var hovedsak, og spill i lokale innendørsturneringer, futsal og helgebørst var nedprioritert. De vil vende hjem, til 4. divisjon, der de "hører hjemme". Jobben startet i dag, den startet på Lade kunstgress og den startet mot IL Tempo. Det var ikke forberedelsene det skulle stå på, heller ikke støtten, og i alle fall ikke det utenomsportslige. 2 trenere, 3 oppmenn og dobbel spillerstall og 2 5. divisjonslag. Men en av lagets spillere hadde nokså nylig sluttet seg til treningsgruppa etter et utenlandsopphold. Det var Thomas Postholm, som siden 2000 hadde vært proff i Danmark, først med nokså beskjeden suksess, men de siste fem åra hadde lykken snudd seg, og han var nå Freidigs store, og eneste, superstjerne, og en av Danmarks mest fryktede ballvinnere. Det var han som skulle lede Freidig til seier over IL Tempo denne mandagen på Lade kunstgress.

Freidigs store sønn hadde vendt hjem. Laget entra banen til oppvarming en time før IL Tempo ankom garderobene. Stemninga kokte allerede da på tribunen. Arrangøren, med dvergen i spissen, forsøkte å forsterke den ved ikke engang å late som det faktisk var IL Tempo som var hjemmelag. Det ble spilt kampsanger på full guffe over høyttaleren, Freidig-sanger, og lot folk få løpe ut på banen med kjempesvære flagg i rødt og gult, og tok også lystavla i bruk for at folk skulle styrke seg på "Ola de Mundial."

Freidig begynner å varme opp, men de er bare 10 spillere. Men så stiger et nytt brøl opp fra tribunen, en ellevte mann entrer banen: Thomas Postholm. På en fjongete og jålete måte varmer han nå opp, vel vitende og nytende om at alle blikk er vendt mot ham, og ingen andre enn ham.

Etter oppvarmingen forlater laget banen som blir liggende tom igjen, dvs. nesten tom. Postholm overlates til seg selv, for å kjekke seg for tribunen, for å få publikum til å nå kokepunktet. Han liksom subber rundt hele banen og hilser og smiler til publikum. Blunker til småjentene og strekker hals til sine beundrere. Tribunene koker, det vaies og viftes med flagget og man har også i deler av tribunen kledd seg etter flagget, dvs. i Freidig farger, idet det er hele felter med bare rødt og hele felter med bare gult. Postholm nyter det, før han løper ned i bortegardroben, ned til de dødelige.

På tribunen slås deg plutselig på en tromme, en monoton, primitiv trommelyd som publikum føler seg i slekt med, for trommeslageren er en klubblegende, i likhet med Thomas Postholm. Høyttaleren spyr ut kampsanger, gjør sitt beste for å hisse opp stemninga, blant annet høres om og om igjen en sang som Freidigs A-lag selv har sunget inn. Det høres helt forferdelig ut, men det spiller ingen rolle, det oppspilte middelklassepublikummet lar seg rive med og synger, eller skråler, av full hals. Så ropes det: "Frei-dig, Frei-dig, Frei-dig." Ledsaget av taktfast klapping. Deretter står det på lystavla: "Ola de Mundial."

Av en eller annen grunn, som ville være totalt uforståelig for folk som aldri har vært på Rosenborg-kamp på Lerkendal, så reiser ikke alle seg på en og samme gang og strekker armene i været og roper et begeistret "Ahhhhhhhhhhhh!", men det begynner på et helt bestemt sted, som om det hele er organisert, det er bølgen. Jeg har aldri sett bølgen bli fremført på en 5. divisjonskamp før. Etter to minutter er den endelig over, etter å ha blitt brakt rundt hele stadion flere ganger. Den skyller inn over måpende IL Tempo-spillere som blir stående paralyserte og bivåne dette fotballens 7. vidunder. Postholm lar seg ikke affisere, han kjenner til dette fra sin tid i Danmark. Han forlater garderoben sist og ankommer banen bare sekunder før dommer Egil Sneeggen skal til å blåse igang kampen. Publikum eksploderer i ekstase. Freidig har vunnet, tenker de, Postholm skal spille, tenker de begeistra. "Frei-dig, klappklappklapp, Frei-dig, klappklappklapp." Sånn driver de på, de hører ikke at dommeren setter i gang kampen, de ser det, men de bryr seg ikke. Kampen er vunnet!

Jeg kan ta meg den friheten å si at lagene spilte helt likt. Det var to helt jevne lag som utkjempet sin duell på Lade kunstgress denne mandagen. Men med ett unntak, Thomas Postholm. IL Tempo forsøkte å sette han ut av spill med ufinheter, holding i trøya, taklinger bakfra og ukvemsord. Det hjalp ikke, det fikk faktisk Postholm til å folde seg ut bare enda mer, fordi han overvant slike ting som om de ikke eksisterte. Han brukte dem til noe positivt. Han ville vise frem hvilken fotballspiller han var, en kunstner.

Jeg fulgte han med øynene. Det er en luksus jeg kunne tillate meg, la kamp være kamp, kampen var jo allerede vunnet, og følge utelukkende én mann med øynene. Han løper hele tiden, i et jamnt luskende tempo, litt i utkanten av spiller. Løp og løp forfulgt av Mjølhus1, Mjølhus2, Mjølhus3, hele IL Tempo. De tar han ikke igjen, de greier ikke å stoppe han. Det har gått nesten en halvtime, Postholm har nå og da grepet inn i spillet, som f.eks. da IL Tempo utlignet ved Solem etter å ha blitt spilt på fri av Eikebrokk, da griper Postholm inn. Han stjeler ballen fra Preller, en feilpasning som han nærmest magnetisk lokker til seg, spiller til en medspiller som dunker den i krysset, utagbart for Darell, fra 25 meter. Freidig leder igjen.

Resten av kampen styrer han alt, griper inn i spillet nå og da, drar en finte eller tre, setter opp en medspiller helt alene med keeper, kjæler med ballen innenfor midtsirkelen som om det ikke fantes en eneste motspiller på banen. Postholm beveger seg sjelden utenfor midtsirkelen i det hele tatt, han liker seg best der. I sentrum for begivenhetene, det er Postholm i et nøtteskall.

Dette er Postholm, stjerne på et ellers relativt middelmådig lag, bestående av slitere og hardtarbeidende mannfolk. Slike som alle lag trenger, det er Postholm som er forskjellen. For kampen VAR vunnet på forhånd. Freidig vant 6-1 og IL Tempo gikk på sesongens første tap.