Det sies at gode lag vinner selv på dårlige dager. Men det er rimelig selvmotsigende og relativt naivt å tro at IL Tempo kommer til å fortsette å vinne fotballkamper hvis prestasjonene fortsetter å synke. For kvaliteten på motstanderen har synket for hver kamp denne og i perioder i dagens kamp mot Vestbyen nådde nivået sitt absolutt bunnivå denne sesongen. Men IL Tempo reiste seg, og vant - igjen.

Hammersborg kunstgress så både glamorøst og innbydende ut i perfekt fotballvær. Vårsola viste sporadisk sitt fornøyelige vesen akkompagnert av bittesmå regnperler her og der. "Vanningen" til tross, Hammersborg kunstgress var matet med gummibiter i overflod, og det var veldig vanskelig å få ballen til å gå hurtig og å beregne spretten. En del av forklaringen til IL Tempos manglende pasningsspill ligger nok her, men forklaringen på IL Tempos manglende ferdigheter til å tilpasse seg forholdene, ligger et helt annet sted.

For oppladningen til kampen er ikke gunstig. Selv om stemningen er avslappende og humørfylt, noe som er veldig gledelig, er det tidvis stort mangel på fokus. Evnen til å konsentrere seg, høre på Sarheims formaninger under pep-talk'en og ta ansvar for å være skikkelig forberedt til kampen, både mentalt og fysisk, er ikke god nok. IL Tempo har enda til gode å spille en god 1. omgang denne sesongen, og dagens 1. omgang var årsverste.

Vestbyen skaper ikke sjanser på egen hånd, men kommer til noen halvsjanser etter at IL Tempo spiller dumdristig og ukonsentert. Pasningene blir gjennomgående slått for løst, igangsettingene bakfra er tafatte og forsvarsspillerne spiller med altfor høy risiko deres manglende tilpasning til den vanskelige banen tatt i betraktning. All skyld ligger selvfølgelig ikke her, for IL Tempo skaper null og niks forover. Banen er ekstremt liten både i lengde og bredde og Vestbyen spiller fornuftig. De sender ikke mange folk i angrep og tar få eller ingen sjanser defensivt. IL Tempo kommer til 4-5 halvsjanser mot slutten av omgangen, men spillet er under enhver kritikk. Sarheim hiver innpå Coelho, Preller og Holmli, det hjelper litt, men slettes ikke nok. I alle fall ikke enda.

I pausen sies det som vanlig mye, med flest mulig ord, og det blir nok for sofistikert for spillerne. Det er for liten tid til å utrette mirakler og det beste er oftest det enkle. I dag burde fokus rett og slett vært på å vinne ballen høyere i banen og bruke banens bredde. Defensivt er IL Tempo bunnsolide denne sesongen og i 2. omgang hadde laget full kontroll defensivt.

2. omgang åpner som den første avsluttet, med IL Tempo i førersetet, men presisjonen er fraværende, initiativene er der ikke og det finnes ikke snev av kjemi. Det sprer seg frustrasjon i laget, men ting skal snu idet Eikebrokk og Hoff bytter plass. Robert Preller og Bjørn Magnus Iversen har begynt å gå oftere på sine offensive løp og både Børge og Thyge har begynt å komme mer med på backene. Hoff hjelper spissduoen Solem og Indergård til å trykke mer mot mål og Eikebrokk gir trygghet med ball i oppspillsfasen. Kent Stian Holmli fikk sitt gjennombrudd for IL Tempo i 2. omgang da han får beskjed om å rett og slett spille venstre ving, det han egentlig er. Han er sterkt involvert i forspillet som fører til Erik Hoffs skudd før 1-0. Keeperens retur havner hos Bjørn Magnus Iversen. Ivers har kommet på et av sine mange sugende løp og kriger ballen inn til 1-0. Lettelsen i camp IL Tempo er stor og laget skal slippe seg mye mer løs samtidig som Vestbyen-spillerne kaster flere folk forover og begynner å bli slitne.

2-0 kommer få minutter etterpå når arkitekten bak 1-0 målet, Robert Preller, igjen er på farten. Preller vinner ballen på 20 meter, dribler av et par spillere. I skuddøyeblikket blir Preller tatt, men ballen spretter videre til Solem som blir felt på 7 meter. Straffesparket er udiskutabelt og Erik Hoff ber på sine knær om å få eksekutere. Hoff blir hørt og nærmest ber keeperen om å redde etter tiårets dårligste straffespark. Men mål er mål og Hoff scorer sitt 2. for sesongen.

IL Tempo er inne i en god periode og laget spiller sin beste fotball for dagen. Regnet har nok gjort forholdene noe lettere å mestre, for ballen ruller i alle fall mer IL Tempos vei enn før, uten at man skal si at det nødvendigvis har så mye med kvalitetesheving å gjøre. Laget VIL i alle fall vinne og innsatsen og krigingen har det aldri vært noe å si på. Akkurat det er en meget vesentlig årsak til lagets foreløpige suksess denne sesongen og en opplagt årsak laget på fortsette å benytte til sin fordel. 3-0 besørger dagens bestemann, Morten Solem, som jobbet og slet kampen gjennom og satte opp flere gode muligheter i 2. omgang. Han stjeler ballen på 7 meter fra en uoppmerksom hjemmeforsvarer og setter ballen enkelt i mål.

Vestbyen jager en redusering på slutten og etterlater seg enorme bakrom. Både Ole Kristian Indergård og Kent Stian Holmli (bl.a. alene med keeper etter å ha blitt spilt gjennom av keeper Frank Halvei) har enorme muligheter både alene med keeper og på åpent mål, men greier på merkunderlig vis å misbruke tre 100%-sjanser hver. Andreas Thyge Nielsen er tydelig misfornøyd med spissenes sjansesløsing og bestemmer seg for å sløse vekk en sjanse han skaper helt på egen hånd. Med både Holmli og Indergård på blank kasse klinker Thyge til fra skarp vinkel og keeper redder. Dermed har fortsatt høyrebacken muligheten til å ta Vidar Jenssens rekord på 42 strake kamper uten scoring. Thyge står nå med 25 kamper og er med det dagens aktive spiller med flest kamper i denne kategorien.

Vestbyen får sin redusering på slutten og virket godt fornøyd med det. IL Tempo sender for mange folk i angrep og Vestbyen kontrer med 2 spillere mot 3. Deres spiss kommer seg forbi på høyre side og slår ballen ut fem-og-førti. IL Tempo har ingen i press, men 5 stk som står og venter på 6 meter. Skuddet går via en IL Tempo-spiller og skifter med det så mye retning at sesongdebutant og reserveløsning Frank Halvei blir totalt utmanøvrert. IL Tempo vinner 3-1 uten å imponere. Så får det være opp til hver enkelt om det er en god ting å vinne på en dårlig dag, eller at det er for kravstort å forvente noe mer enn 3 poeng, uavhengig av kvalitet og underholdningsverdi. For hvem ville ikke tatt 16 3-poengere denne sesongen til tross for misnøye med eget spill. For når man teller opp, er det uansett antall poeng som teller, stilpoeng gis bare i kunstløp og skihopping. Og det er jo ikke idrett...