Etter at Robin Indergård, Ole Indergård og Stein Roar Skretting glimret med sitt illojale og uanmeldte forfall, reiste 11 stolte og ærefulle IL Tempo-gutter til Mausundvær. 1 av dem trener Magnus Sarheim, klar for comeback, en annen Erik Hoff som på oppmøtetidspunktet 08:00 fortsatt ikke hadde løftet på øyelokkene. Han skulle få seg en vekker om ikke lenge.

Den mengden av ord og skryt som var sagt om debutant Håkon Hiller hadde vært nok til å fylle en bok. Med en fortid i 2. divisjon, Stålkameratene og med russeren Andrej Sorokin som mentor, var forventningspresset langt ifra unormalt og det skulle også vise seg og ikke være ubegrunnet. Vidar Guttormsen kjørte helt fra Molde for å rekke kampen og Magnus Sarheim trakk i shortsen (litt trangere enn før) for første gang siden 9-4 seieren over National 2 på våren i 2006. Alt av keepere hadde forsvunnet som dugg for solen (Halvei, Saso, Sundseth, Indergård, Thorsø) slik at stortalentet, nei, ikke Børge Hernes, men David Thyge Nielsen måtte stille seg mellom stengene. Skuddredd, men ikke redd for store oppgaver. Dagens oppgave var en slik en.

Til stor glede for alle IL Tempo-spillere var dagens dommer kjernekaren Nils Strømsvik, dog uten bart. Utvilsomt en av norsk fotballs beste dommere, eller i alle fall var han det FØR denne kampen. Strømsvik skulle vise seg å ha en dårlig dag på jobben.

Etter at IL Tempo hadde varmet opp til tonene fra "IL Tempo - like sexy som en kvinne" og mottatt sin første kritikk fra den lokale speakeren på Mausundvær, slakt forøvrig, kunne kampen sette igang. Og det skulle ikke gå lenge før det ble hysj-hysj-stemning i tribunebergene. Mausund-flagg, vimpler og taktfaste tilrop var ikke nok til å hindre Jo Darell i å gi IL Tempo-ledelsen allerede etter 2 minutter. Offsidefella til Mausund trodde de hadde satt Darell i offside, men oppdaget altfor sent at de stod og vinket på feil banehalvdel. Darell dunket ballen forbi keeper med yttersida og jogget arrogant tilbake. Det første av mange mål, tenkte IL Tempo, og sparte seg for å juble overdrevent.

Sjansene kom på løpende bånd, Darell scoret igjen, men ble feilaktig annulert, Iversen var alene med keeper to ganger, men bommet håpløst. Kampen burde vært avgjort før spilte 25 minutter, men da fikk plutselig Erik Hoff kronisk hoftefeste, Iversen skadet seg og Husby fikk krampe i den første av to føtter. Mausund begynte å grisetakle, forfra bakfra, i knehashøyde, med to strake bein osv osv. Det ble ikke delt ut ETT eneste gult kort for taklinger i denne kampen, til tross for at Mausund-spillerne hadde mer kontakt med IL Tempo-legger enn med ballen. Det kokte på tribunene og tilropene hadde forandret karakter fra "Heis Mausund" til "Knøvle byguttan". Erik Hoff hyttet med neven og fikk over seg et ras av vafler og brus. Hoff lot seg ikke be to ganger og besørget i tillegg kronisk sting resten av kampen etter et altfor stort inntak av Mausund-vafler.

Mausund kriget seg inn i kampen, IL Tempo-spillerne lå strødd på banen etter en rekke taklinger av ufin sort, og utligningsmålet måtte komme. Jens Lehmann i IL Tempo-målet, eller David Thyge Nielsen om du vil, kunne intet gjøre da en Mausund-corner spratt to ganger på 5-meteren før en Mausund-spiller headet, så uteknisk som det er mulig å heade en ball, over alle IL Tempo-spillerne som stod på streken og inne ved stanga. Utligning og festen var for lengst i gang på tribunene. Ljåen og hekksaksa ble satt bort for denne gang, lynsjingen kunne vente.

Pause og IL Tempo spiser vafler. Erik Hoff spiser ikke vafler, han er mett, har sting og føler seg nesten som 100 kg igjen, en følelse som nok ikke var altfor langt unna å ha rot i virkeligheten. "Humøret må opp," sier Thyge Nielsen og Husby og det nikkes på hodet fra resten. Mausund setter offsidefelle på alt og med litt større tålmodighet burde det absolutt være mulig å spille seg til opplagte muligheter alene med Mausund-keeperen. Men det skulle ta sin tid før IL Tempo fikk lov til å gå av dommer Strømsvik...Iversens skade var ikke mulig å lege, slik at Iversen debuterte som keeper for IL Tempo, mens David Thyge Nielsen tok plassen på venstre ving. Samtidig la IL Tempo om til klassisk 4-4-2 for å hindre Mausund i å slå farlige innlegg høyt oppe i banen og i stedet tvinge hjemmelaget til å slå langt fra egen banehalvdel. Hjemmelaget var ikke vanskelig å be.

2. omgang ble spilt i Mausund-ånd og IL Tempo ble med på showet. Hiller og Husby begynte å knuse til i duellene og Bruno Coelho startet opp med sine sedvanlige ufinheter, både i form av kråkfoter og portugisiske slengbemerkninger ispedd trøndersk klang. Mausund doblet antallet grisetaklinger, uten at dommer Strømsvik lot seg inspirere til å dra opp det gule kortet. Det var derfor aldeles strålende morsomt da Christian Husby satte inn én relativt hard takling og hele Mausund-laget, trenerbenken og publikum unisont brølte etter gult kort. De hadde tydeligvis fått nok av IL Tempos grisespill...

Siden dommer Strømsvik ikke ønsket å straffe hjemmelagets ufine spill, bestemte Bruno Coelho seg for å gjøre noe med saken selv. Mausundværs første utlending lobbet elegang ballen i lengste kryss etter at Andreas Thyge Nielsen hadde avansert forbi flere Mausund-spillere på høyre side. 2-1 og målet kom strengt tatt ut av ingenting, IL Tempo hadde ikke skapt noe så langt i 2. omgang, men det hadde ikke Mausund heller gjort. Iversen i IL Tempo-målet hadde stort sett bare fått trening i å ta imot lange oppspill så langt.

Midtveis i 2. omgang får Husby krampe i den andre av to føtter, og skal senere skryte på seg krampe i enda en til. Det er derfor særdeles morsomt at Husby resten av kampen får kjeft hver eneste gang han ikke kommer seg raskt nok opp i motspilleren. En hel rekke kramper til tross, Husby greier å sette inn både en og to taklinger på Mausund-spillerne. Bruno Coelho prater som vanlig på seg gult kort og er nå bare ett kort unna rekorden for antall gule kort i én og samme sesong.

Magnus Sarheim setter inn to kjappe tofotstaklinger tett opptil tribunesesksjonen og mener bestemt å ha hørt apelyder fra tribunen. Det skulle senere vise seg at det var Bruno Coelho som hadde laget dem.

Mausund får frispark og etter mye om og men ute på venstre side slår hjemmelagets ving inn et håpløst innlegg. Ballen er høy og det er ingen Mausund-spillere i nærheten. Iversen er på vei ut for å plukke ned ballen, men et vindpust blåser plutselig ballen inn i krysset og Mausund har utlignet til 2-2, nærmeste ut av ingenting. Det koker på tribunen og det kastet dolker og Molotov cocktails inn på banen. Mausund-spillerne løper i hopetall inn i nettet for å hente ballen, de går for seier og legger om til 2-3-5.

IL Tempo på sin side har så mange slitne spillere at deres formasjon må for hjemmefansen arte seg som noe i form av 4-1-4, ikke medregnet Hoff som har slått rot nesten ute i enga på Mausund-vær. Eikebrokk har slått rot på motsatt side, men kvikner plutselig til etter to gjennomspill i bakrom fra Thyge Nielsen. Offside, blåser Strømsvik, feilaktig, sier Hoff fra enga.

Det samme gjentar seg minutter senere, i det 85. minutt, vel, foruten det faktum at Eikebrokk ER fem meter i offside, og foruten det faktum at Strømsvik blåser. Alene med keeper spiller Eikebrokk ballen forbi keeper og skal sette den i tomt mål, helt inntil keeperen strekker ut en fot og sender Eikebrokk i bakken. Darell oppfatter situasjonen raskt og kan helt alene sette ballen i tom mål. Men da blåser Strømsvik. Frispark og gult kort til keeper. Skandalen er nærmest et faktum. Coelho forsøker å prate på seg enda et gult kort, men greier det ikke. Frispark fra 17 meter og det er 5 minutter igjen. Eikebrokk, Darell foretar dagens flotteste splitt-hopp og ballen sniker seg inn og under og mellom en hel hurv av folk og går i mål. Hekksaks, ljå og motorsag er igjen fremme på tribunen og det er ikke en sikkerhetsvakt i sikte. Kampen ebber ut, IL Tempo vinner og så er alle venner igjen.

IL Tempo foretar en legendarisk helaftens på Sjøblomsten, det kjøpes sprudlevann, cognac (dvs. likør fra en cognac-flaske), det spilles gitar og det skåles, koses, brøles og bølles. IL Tempo eier Mausundvær og vi reiser hjem, heisann og skål for pokker! Vi leker tross alt ikke klubb.