Tendensene før kampen var ikke gode, og relativt typiske for et IL Tempo-lag i motgang. Men hvordan kan et IL Tempo-lag i motgang vinne to kamper på rad? Og hvis dette er motgang, hvordan vil en eventuell medgang se ut? Spørsmålene var mange, svarene skulle komme, først og fremst fra dommeren, som hadde svarene på alle fotballfaglige spørsmål absolutt INGEN spillere på noen av laget stilte. Men det skulle holdes forelesning om mange nye regler, som at smykker ikke er lov under kampen, bare GLATT giftering, ingen nykker, ikke noe jåleri. Det var ikke lov for trenerne å operere utenfor et tenkt opptrukket kvadrat og det var dommeren som skulle blåse av hvis det lå spillere nede skadet. Spillerne skulle for enhver pris IKKE utøve fair play og spille ut ballen, det var dommerens jobb å være helt. Med en normal tendens ville en slik forelesning føre til irritasjon mot dommerne og dermed 12 mot 11, men alt er ikke helt som før i IL Tempo denne sesongen, det er faktisk noe forskjellig. Til og med Lade FK-manager Morten Hjørnevik kom bort etter kampslutt og kommenterte at IL Tempo er jo blitt så kjedelige å spille mot, "det er da ingen som sutrer lenger..."

Men alt er ikke helt som før. For plutselig dukket Robert Preller opp, tilsynelatende skadefri og ivrig etter spilletid. Og som om ikke det var nok var plutselig Ketil Thorsø klar for sin debutkamp for IL Tempo (etter en rekke gode kamper for IL Tempo II i 2004). Også Mjølhus 2, eller Christian Mjølhus om du vil, gjorde sin debut, det samme gjorde Børge Enoksen. Plutselig var IL Tempo 15 spillere, ja, så dukket faktisk liksomtrener Eivind Bjaaland opp også, med en kebab rundt kjeften og en gaffel i hånda. Magnus Sarheim mante troppene til innsats og Kappa-jakka sitter fortsatt som et skudd. Sarheim tok seg også æren av å dele ut Hennessey-cognac og innrammet diplom og greier til maratonmannen (dvs. 100 kamper) Erik Hoff og det skulle blitt tatt bilder og greier, men frilansfotograf Bruno Coelho hadde glemt å slå på kamera.

Med alt det morsomme utensomsportslige unnagjort, kom kampen endelig i gang og det virker allerede nå opplagt at dette vil bli et langt kampreferat. Men slik er det jo også i den redaksjonelle verden, at når det er mye å skrive om, blir skriveriene lange. Det gjelder å plukke ut det beste, akkurat som Magnus Sarheim i dag plukket ut sine 11 beste menn til å starte kampen. For dommeren skrønet også på seg 100 kamper og ble lovet diplom fra IL Tempo, og plutselig var IL Tempo 12 mot 11 likevel. Hvor var Haaken, hvor var Vegar? Vidar Jenssen dukket opp, men likevel holdt dommeren med IL Tempo.

Og så kom kampen i gang, Steindølene gikk ut i 4-3-3 og spilte på tilnærmet samme måte som NTNUI 4, bare ikke like bra. Vinden løyet ikke på Lade kunstgress før i 2. omgang og kampen bar preg av det. Ingen av lagene greide å få ballen ned på bakken og dermed ble det vanskelig å foreta seg noe kreativt. Det ble spådd fra sidelinja at laget som fikk de korte flate ballæne i sitt herredømme ville gå vinnende ut av kampen. Kampen er sjansefattig og krigersk, litt som filmen 300, men dette var på ingen måte Sparta og 300 krigere mot 300 000 soldater, dette var 12 mot 11. Dommeren elsker IL Tempo og IL Tempo elsker seg selv. For hvem kan ikke elske en liten og sjarmerende portugiser. Ja, han snakker til og med norsk. Bruno Coelho vipper gjennom ballen til Erik Eikebrokk som gamper alene med keeper og setter ballen mellom beina og til ledelse 1-0. Eikebrokk brøler og knytter neven, mens Bruno Coelho kaster seg til bakken, ruller to ruller, holder seg på kneet og roper på frispark og gult kort. Dommeren ga heldigvis fordel.

IL Tempo setter inn friske bein, Sarheim foretok mange bytter denne kampen, og som oftest to i slengen. Mjølhus2, Preller, Thorsø og Husby kommer inn, og spesielt sistnevnte spiller seg mektig opp utover kampen. Men først er det Preller som løper seg gjennom på høyre, men glemmer helt å avslutte alene med keeper. Vi kaller det sesongdebutnerver. IL Tempo er inne i en god periode og Morten Solem spilles fri helt alene med keeper, men i ubalanse greier ex-skihopperen, og storfavoritt til klubbmesterskapet i kombinert, bare å sleive ballen utenfor tomt mål. Eikebrokk snapper minutter etterpå ballen fra en søvndyssende Steindølene-stopper og gamper igjen alene med keeper. Ole Indergård vifter med pekefingeren på lengste, akkurat som mot NTNUI 4, men denne gangen får han ikke ballen. Eikebrokk skyter og keeper redder. Det er pause og Bjaaland har kjøpt seg enda en kebab. 104 kg and counting. Vidar Jenssen har ankommet stadion og belærer Bjaaland om treningsfilosofi og helsekost.

Laget som starter 2. omgang er det samme som starter 1. omgang, og det skulle vise seg å være en tabbe. Det ble fokusert på nøyaktighet, presisjon og de enkle løsningene i pausepraten, men laget glemmer helt å bruke beina og blir stående igjen passive i forsvar og lar Steindølene ta fullstendig over kampen det første kvarteret av omgangen. Erik Hoff foretar en håpløs manøver på 18 meter og plutselig er en Steindøl fri på 14, et godt skudd burde kanskje vært avverger av Darell, men det er 1-1 og tendensen virker tydelig. IL Tempo kommer til å bryte sammen, akkurat som før.

Men IL Tempo er ikke som før. Vi har innbyttere og er ikke redd for å bruke dem. Sarheim hiver inn på Husby, Preller og Mjølhus2. Iversen maner medspillerne til innsats og virker knapt brydd over utligningsmålet. "Dette skal vi vinne," brøler Ivers, knytter neven og minner oss alle om at "This is SPARTA!!!!" I kampen om heder og ære og jakten på prinsessa og halve kongeriket begynner etter hvert IL Tempo å skjønne alvoret og flytter laget høyere i banen. Smått majestetiske Vidar Guttormsen og Thomas Mjølhus spiller som Hoftun/Bragstad, Maldini/Baresi, Larsen/Sarheim, nei, stryk den siste og setter standarden på ny. Både Thyge og Børge involverer seg i spillet høyere oppe på flankene og Steindølene greier ikke lenger å henge med. Plutselig sitter kortpasningene, løpene og duellene vinnes stadig høyere oppe på banen.

Målet MÅ komme, og det kommer. Husby spiller fri Eikebrokk sentralt og rommet er enormt, Steindølene er slitne og Solem er rettvendt på løp. Alene med keeper gjør Solem alt feil, tar seg altfor god tid, glemmer instinktet og får trykket for langt fremme på tåa. Skuddet er rett på keeper, men treffer på merkunderlig vis Solem og fungerer som en perfekt frispilling. Solem er forbi, målet er åpent og IL Tempo er tilbake i ledelsen. IL Tempo hersker og kampen virker avgjort...

For bare minutter senere, Iversen kommer seg stadig høyere i banen og Husby vinner flere og flere baller. Iversen kriger til seg ballen helt ute på høyre flanke og slår et superinnlegg på halv volley. Foran mål er Erik Eikebrokk helt Carew og styrer tilsynelatende behersket ballen tilbake i hjørnet hvor keeper kommer fra med hodet. 3-1 og kamper ER avgjort. Mange sjanser til å komme til store sjanser på tampen av kampen, og Mjølhus2, eller Christian Mjølhus om du vil, kommer til den største, helt alene med keeper på 11 meter blåser debutanten til, men dessverre rett i foten på keeper. Det ebber ut med 3-1 og IL Tempo har 2 seire av 2 mulige og har med det en ledelse på 6 poeng ned til neste lag på tabellen. Det er historie. This is SPARTA!!!