Dette var dagen da IL Tempo skulle entre banen i nyfine Kappa-jakker, oppgradert draktgarderobe og nystøpt reklame på brystet. Skoene var nypussa, duskedamene var hentet inn og hele seangen skulle festes på tape. Lade FK på sin side skulle fremstå som østkantens bortgjemte og fortapte hulrom. Robuste karer uten så mye som en nykke, ikke antydning til farge på skoene, det var få eller ingen som hadde like skjorter og den ene var mer ubarbert enn den andre. Men det var det med å overføre utenomsportslige forser til sportslige. En ting er å stå og kjekke seg foran speilet, det er noe annet når kamera kommer frem...

Oppbygningen før kampen var bra. Bjaaland tok ut laget uten de store debattene og det ble kjørt tysker og oppvarming på linje. Lade FK samlet seg i ring og trakk lodd om hvem som skulle spille hvor på banen, hvem som skulle ta straffene, hvem som skulle være kaptein osv. De kikket misunnelig over på IL Tempos elegante og metrofile spillere og kikket skeptisk på seg selv, sine egne og dro hånden gjennom en manke adskillig tynnere siden forrige hatoppgjør.

Kampen åpnet relativt rolig. Ingen av lagene ville slippe inn det første målet, ja, IL Tempos plan var faktisk å ikke slippe inn noen mål i det hele tatt. Da ville Frank Halvei sette 3 rekorder, bl.a. å holde nullen i to kamper på rad, slå den gamle rekorden hva antall minutter uten baklengs angår, samt antall kamper uten baklengsmål i én og samme sesong, nemlig 2. Og det så lovende ut. Til tross for noe smårusk på kantene, kom ikke Lade FK til så mange sjanser. Offensivt så det til tider småpent ut og Lade FK-forsvaret slet med å komme seg rundt Steinar Larsen for å bryte foran. Ellers herjet Magnus Skjæret til tider med Lade FKs heller svake venstreside, men det ble ikke utnyttet godt nok.

Lade FK var veldig opptatt av å stenge rommet mellom forsvar og midtbane, de hadde tydelig forberedt seg godt, men ikke godt nok. De har aldri spilt mot Ivers før, og de vil nok ikke glemme denne eminente midtbanespilleren med det første. Ivers vinner selv ballen og setter opp Eikebrokk, som igjen spiller Ivers gjennom. Ivers blir felt, scorer, men dommeren blåser for tidlig og rekker ikke la fordelen gå. Straffe, som Eikebrokk setter sikkert i favoritthjørnet. 1-0 for 3. seriekamp på rad.

IL Tempo fortsetter å produsere. Larsen er gjennom, men ballen ruller noen centimeter utenfor lengste stang. Magnus kommer seg rundt på høyre, men treffer ikke Hoff. Ivers får to muligheter fra 7-8 meter, men bruker for lang tid og får ikke avsluttet skikkelig. Lade FK på sin side slår mye langt og skaper en og annen sjanse, enten etter oppspill og stuss, eller at de får ta ned ballen høyt og upresset i banen og sette opp sine gode indreløpere. Likevel blir det med forsøkene og omgangen ebber ut med 1-0 ledelse.

I pausen fokuserer IL Tempo på alt det positive. Moralen i laget er god, og ingen sutrer over lav underholdningsverdi eller at ledelsen burde vært større. Ingen bytter foretas, men det varsles at flere er i oppvarming. Dessverre starter omgangen på verst mulig måte. Et frispark fra Lade FKs høyre side heades ut av IL Tempo, men i returrommet får Kai Vernstad stå helt alene, demping med hånda og skudd på volley. 1-1 og dommer Rødsjø så ingenting (da heller).

IL Tempo-spillerne er tydelig oppgitte. Kanskje for oppgitte. Et baklengsmål er ikke verdens undergang og spillerne må lære seg å bruke motgang til noe positivt i stedet. Bygge opp hverandre, ikke bryte ned og heller bruke anledningen til å gå foran, vise muskler og gi medspillerne tro på at det igjen er mulig å ta ledelsen. For selvsagt er det det. Trua vender sakte, men sikkert tilbake og det skapes sjanser. Mange sjanser, gode sjanser.

Lade FK legger om taktikken, borte er forsøkene på penspill bakfra, nå er det snakk om å stå igjen med 4 spillere - hele forsvarsrekka - og slå langt på flankene over IL Tempos backer. Det fungerer, foruroligende bra, men IL Tempo finner ikke gode motgrep. Det lukter mål begge veier. Jenssen og Eide kommer inn for Larsen og Rønning, førstnevnte har en kanonmulighet fra 3 meter, men ballen går over. Ivers er frempå ved flere anledninger, men ballen vil bare ikke i mål. 10 minutter før slutt kommer målet som bare måtte komme. Vegar Olsen må igjen rydde opp i området bak venstrebacken og rekker ikke tilbake i sentral-sonen. Lade FK tar et innkast fort og Walstad får ballen med ryggen mot mål og Husby i ryggen. Husby er altfor snill i duellen og Walstad lar seg ikke be to ganger. 2-1 til bortelaget og IL Tempo er merkbart oppgitte, tiltaksløse og skuffet.

Man aner et endeløst mørke i en tunnel uten åpning, men IL Tempo skulle faktisk komme tilbake. Først kommer Robert Preller helt alene med keeper. På 17 meter blir han klinka ned bakfra av en panisk Lade FK-spiller. En real kråkfot. Dommeren står som fryst bare 20 meter unna. Han ser duellen, han vet hva han må gjøre, men gjør det ikke. Alle spillerne reagerer, ja, til og med Lade FK-spillerne virker en anelse forundret. Noe munnhuggeri utarter, men IL Tempo roer seg raskt, de er nå sint på alle og de virker å bruke sinnet til noe konstruktivt. Fra sidelinja legger Bjaaland om til 3-4-3 og det skal faktisk bære noe med seg.

Corner fra Johnsen stusses inn i målgården av Eikebrokk. Der dukker evighetsmaskinen Bjørn Magnus "Ivers" Iversen opp og pirker ballen over mållinja. Det står 2-2 og det er enda 3 minutter igjen å spille. IL Tempo kommer ikke til spesielt store sjanser, men det var ikke så mye om å gjøre da Eikebrokk forsøkte seg på en frekkis fra midtbanen. Ballen toucha nesten stolpen med en keeper fullstendig på bærtur.

Uavgjort føles som en liten seier med tanke på når utligningen kom, men det er faretruende hvor store problemer IL Tempo får når en motstander klinker ballen i bakrom. Når laget ligger etablert i formasjon og starter presset på midtbanen kommer ingen lag til spesielt store sjanser. Problemet starter når IL Tempo enten mister ballen eller ikke får avsluttet skikkelig. Lagdelene holder ikke sammen og jobber ikke i lag. Spillerne løper mye, men de løper fortsatt for mye én og én. Likevel er det en glød i laget, en gnist, som er ny for året. Med litt taktisk skolering og større presisjon og vilje foran motstanderens mål, er det ingen grunn til å ikke tro at denne sesongen kan ha noe magisk ved seg likevel. Fortsettelse følger...

PS: Frank Halvei greide å sette én rekord. Nemlig 170 minutter uten IL Tempo-baklengs. 11 siste minuttene mot Kolstad 3, 90 minutter mot Kvik 2 og 49 minutter mot Lade FK.