Etter først å ha meldt forfall grunnet serie-finalen i innebandy, meldte Erik Hoff sin høyst uanmeldte ankomst i ABRA-hallen med seiersglis og champagnekorker friskt i minnet. Da han ble bedt om å varme opp før han fikk komme inn truet den aldrende spisstjerna med å forlate ABRA-hallen før assistentrener Geir Bekken stilte spissplassen sin til disposisjon. Og så ble alle fornøyd.

Etter det sedvanlige manneforfallet måtte trenerduoen Bekken og Bjaaland ta i bruk alle sine sysaker for å brodere seg frem til en startoppstilling nærmest mulig utgangsmønsteret. Dette innebar at Vidar Jenssen igjen måtte se venstrevingen glippe, Bjaaland måtte spille de første minuttene som keeper og Ivers fikk endelig muligheten til å dominere i tospann med Preller på midtbanen med sine enorme løpskrefter.

Kampen åpnet en anelse spent, Utleira mer enn holdt IL Tempo i sjakk med intensivt press og sterkt duellspill. Første kvarteret hadde knapt antydninger til halvsjanser og det var lite pent spill fra noen av lagene. Likevel kan man si at Utleira hadde et knapt overtak da de fikk ballene til å gå fortere i midtbaneleddet enn IL Tempo og var bedre i gjenvinningsfasen. Men dette skulle endres.

For etter å ha brukt starten av kampen til å løpe seg varme begynte IL Tempo å finne tilbake til spillet vi så i perioder mot både Lade FK og Gauldal. Preller og Ivers gikk på utallige løp og resten av laget lot seg rive med. Gjenvinningene kom høyere og høyere oppe på banen og vingspillet tok seg betraktelig opp. Kampens første store mulighet kom da Preller ble spilt gjennom på høyre av Olsen, men løpsmaskinen sleivet ballen utrolig nok helt ut til et innkast. Likevel fungerte avslutningen som et varsko for hva som skulle komme.

Oddsen på at Vegar Olsen skulle score ledermålet var som vanlig relativt lav, men de som hadde satt sine penger på stoppermaestroen, skulle tape dem. For det var Erik Eikebrokk som skulle sette inn den første fra 20 meter. 1-0 til IL Tempo og flere kilo bør ble lettet fra IL Tempo-spillerne sine skuldre som nå fremstod som kjemper, ja til og med Geir Bekken så ut som en gigant i sin alt annet enn for store spillertrøye.

Oppskriften var relativt enkel på 1-0 målet og den ble kopiert ikke mange minuttene senere. Ivers vant ballen etter et dårlig utspill fra Utleira-keeper Stig Smolan. Eikebrokk vendte på en ti-øring og ballen sang i nettmaskene til 2-0 for IL Tempo. Skulle Eikebrokk score sitt første IL Tempo-hattrick noen gang?

Med godt forsvarsspill og godt ballinnehav hadde IL Tempo full kontroll til pause. Ingen måking bakfra, ingen paniske klareringer, men rett og slett godt, konsentrert og fornuftig fotballspill. Utleira løp seg bare tommere og tommere og det var liten tvil om hvilket som var det best fysisk trente laget. For IL Tempos del bestod nå utfordringen i om laget kunne holde Utleira i sjakk også på det mentale plan...

Omtalte Hoff kom inn ved pause, mens Bekken varmet benken. Tendensen til gjentagelse fra Gauldal- og Lade FK-kampen var så absolutt til stede, men det skulle ikke vare så lenge. Utleira hadde sin beste periode i kampen det første kvartetet av 2. omgang da de kom til 2-3 opplagte muligheter, men Stig Arild Gulbrandsen avverget mesterlig et par forsøk. Også på 2-1 reduseringen fikk han en finger på ballen, men tilfeldighetene rullet Utleiras vei og Øystein Eide kunne enkelt rulle ballen i det tomme målet på andre forsøk i en situasjonen som mer enn stinket offside.

IL Tempo brettet opp ermene og det var ikke snakk om å la seg korrumpere av eget overmot. Ivers og Preller satte igang en enorm løpsprosess på midtbanen som vedvarte kampen ut. Årets vakreste evetyr utspilte seg etter snaue timen da et angrep ble rullet opp fra venstresiden. Ballen gikk på få touch i bakerste ledd, fra Johnsen til Olsen til Bjaaland, sistnevnte vippet ballen til Eikebrokk som spilte gjennom Preller som kom på et av sine legendariske løp. Avslutningen var momentant og av klasse i korthjørnet. 3-1 og kampen var punktert.

4-1 kom bare få minutter senere i en meget god IL Tempo-periode hvor alle ville gå i angrep og i alle fall de fleste ønsket å jobbe tilbake igjen og vinne ballen. Hoff strakk seg så lang han var og fikk tået ballen videre til Preller som kom på enda et løp. Langtåa var god å ha og ballen snek seg inn i nærmeste hjørne bak en forfjamset Smolan som kanskje skulle ønske at han spilte på et annet lag...

Utleira gir nå på mange måter opp og IL Tempo for boltre seg nesten hvor det måtte være. Ballen flyttes til tider bra, men føttene henger ikke alltid med. Det burde blitt flere scoringer, men 4-1 gir likevel mersmak og kampen fremstod som et nytt steg i riktig retning for en IL Tempo-skute som fremstår som mer sjøvant enn noen gang. Dette kan bli bra!