ØRLAND
1-1 32'
2-1 64'
3-1 69'
4-1 78'
5-1 84'

IL TEMPO
0-1 Eikebrokk 21' (Larsen)

Sjansestatistikk: 8-4
Forhold: En veldig lang og bred bane på et folksomt Lundavoll gras bød opp til et på et forhåndantatt toppoppgjør. Sol fra skyfri himmel skapte gode forutsetninger for en flott kamp, med stor oppofrelse og posistivt spill, dessverre var det ikke alle IL Tempo-spillere som taklet presset og heten like bra.

Foran kampen hadde IL Tempo funnet frem regneblokka og hentet inn sterke matematiske intelligenser for å finne ut om det fortsatt var mulig å klamre seg fast til opprykkshåpet. I så fall ville bare seier dag være godt nok samt at alle øvrige topplag i avdelingen måtte avgi minst et tilsvarende antall poeng i høstsesongen som i vårsesongen. Oppskriften var like enkel som den hørtes ut som. Gikk vi til pause med 0-0, kunne Erik Eikebrokk garantere seier med en splitter ny plan med et potensiale på 45 minutter. Dessverre greide ikke IL Tempo å holde nullen, slik at planen om planen blir overført til neste gang behovet oppstår. Men det så ikke så verst ut fra starten av...

For første gang på veldig veldig lenge, ja, kanskje første gang i IL Tempo-historien, gikk IL Tempo ut i 4-5-1 formasjon. Eikebrokk inntok sin klassiske rolle som møtende spiss, mens Larsen og Rønning skulle tyvlåne bakrommet titt og ofte. Banen var ekstremt lang og Ørland skulle etter hvert begynne å utøve en skandaløs offsidefelle rundt midtstreken, uten at IL Tempo-spillerne hadde det nødvendige overblikk og pasningsfot til å utnytte dette til fulle. Presset ble satt 10 meter inne på egen banehalvdel og Ørland spilte akkurat som forventet. Lange diagonaler fra høyresiden i forsvaret mot arrige vingbacker motsatt. Oppgaven til Berg og Sarheim var såre enkel, fall av hurtig så fort pasningslegger lader høyreslegga. Dessverre var ikke Larsen og Preller like villig til å gjøre jobben på høyresida og sideforskyvningen på midtbanen møtte etter hvert problemer på høyresida.

På venstreside var det dog ingen problemer og Rønning, Hoff, Johnsen, Jenssen og Eikebrokk lekte til tider med Ørland, uten at det nødvendigvis var mye fremdrift i spillet. Laget får sjelden rullet opp i forsvarsrekka og det er sjelden noen vits i å vende spill, ettersom ballslåer ikke følger etter ball og etterlater medspillere veldig alene på motsatt side, med få andre løsninger enn en lang ball retning motstandermålet. Likevel var det ingenting som tydet på at noe baklengsmål for IL Tempos del hang i lufta. Til det spilte Berg, Sarheim og Olsen altfor bra til i de bakre rekker og ga midtbanen trygghet med ball i beina. Ballen fikk tidvis gå hurtig og presist og Ørland måtte bruke mye krefter på å vinne igjen ballen. I en periode i 1. omgang byttet Ørland spillere så og si hvert 5. minutt. Det så bra ut for IL Tempo. Taktikken hadde klaffet.

Den klaffet enda mer midtveis i omgangen da Larsen trakk over fra venstre for å utøve et av sine klassiske lange innkast. Ballen skled perfekt av en Ørland-spiller før Erik Eikebrokk står og drible i en ti minutters tid, vifte litt med ræva si og vender bort en motspiller før han dunker ballen i krysset fra 20 meters hold. IL Tempo er utrolig nok i ledelsen mot seriefavoritten og Ørland har knapt nok hatt en s janse i hele kampen. For første gang siden kampen mot Nidaros scorer IL Tempo først. Minutter senere kunne det stått 2-0 da samme mann legger inn til Preller på bakerste. Preller har bare å dempe ballen å dunke den i mål, men prefererer i stedet å heade ballen mot månen og utenfor.

Hva nå? Kunne IL Tempo opprettholde presset på midten, fikse problemet med Preller og Larsen på høyresiden og samtidig fortsette å skape sjanser? Ørland merket presset og forsøkte å tenne hverandre så godt de kunne med fyord, kjekling og ufine taklinger. Dessverre begynner IL Tempo nå og sove med ballen i beina, vender hjemover fremfor å spille ballen fremover i banen og det blir noe platt over angrepsspillet. Ørland begynner å nærme seg scoring og det hadde de trolig fått mye tidligere hadde det ikke vært for en rekke fantastiske blokkeringer og oppopfrende duellspill fra Sarheim og Olsen. Dessverre får Ørland sin utligning ti minutter før pause etter et flott angrep der de trer seg gjennom forsvaret med sytråd og scorer alene med keeperdebutant Indergård, for dagen utlånt fra Lensvik.

Pauseunderholdning varte ikke i mer enn 5 minutter og bestod stort sett i at Johnsen fantastiske frisparkdupper fikk så stor fart etter først å ha blitt skutt til månen at ballen i nedslaget landet rett på Eirik Rønnings splitter nye Ford Sierra slik at frontruta sprakk som en diger sol. "Oppvarmet av sola," uttalte såkalte lokale bileksperter fra Ørlandet, vi er ikke mer bilkyndige enn at vi føler oss forpliktet til å tro på det de sier. I pausen blir IL Tempo-spillerne oppfordret til å begynne omgangen med å gå hardt ut for å få slitne føtter fort i gang igjen, noe som svikter totalt. Midtbanen er totalt fraværende den siste halvtimen og selv om gnagsår, strekk og fyllefantasier er en forklaring er det ingen unnskyldning. Midtbanen vinner knapt en duell, ja, at de i det hele tatt gikk inn i en duell var mangelvare. At en plugg som Vidar Jenssen ikke trår hardere til i duellen, at en kraftkar som Preller ikke takler motspillere overende oftere og at 2 meter Buvik - Steinar Larsen - ikke flytter motspillerne vekk som sjakkbrikker er og blir et mysterium.

Uten et pressledd i midtbanen viser IL Tempo set etter hvert sjanseløse og når Larsen misbruker en helt fantastisk mulighet til å gi IL Tempo ledermålet, ved å vende hjemover og vente på motstpilleren fremfor å storme alene med keeper, kontrer Ørland, setter to spillere i haik i offsideposisjon og får en enkel jobb med å omsette ballen i mål. Lokale bedrevitere fra sidelinjen kunne med sikkerhet si at det trolig dreide seg om 5 meter offside. Om midtbanen ikke hadde gitt opp tidligere, ga de i alle fall opp nå. Eikebrokk redder to ganger på streken og Rønning går på gjentatte løp i bakrom, uten at verken Johnsen, Berg, Jenssen eller Sarheim greier å løftet ballen 20 meter over en stillestående offsidelinje som ikke har planer engang om å løpe hjemover. Utrolig at Ørland slipper unna med slikt tafatt forsvarsspill - like utrolig er det at IL Tempo ikke greier å utnytte det, men i stedet slår halvdvaske pasninger hjemover og står med ræva til motstandermålet.

Når Eirik Rønning kommer alene med keeper på 2-1 og blir revet ned som bakerste mann aner vi igjen en mulighet til comeback, men dommeren vifiter situasjonen videre og hevder det dreide seg om en uskyldig kollisjon. Dagligdags greie på Ørland skulle man tro. Kampens siste 25 minutter spilles i ett og samme spor, Ørland kommer stort sett med 6 mann mot IL Tempos bakerste firer med halve midtbanen stående igjen på topp og resten av midtbanen med Hollywood-krampe i midtsirkelen. Sarheim forsøker seg på et par villmannstaklinger med knottene først, men Ørlands Maradona finter seg gjennom hele IL Tempo-forsvaret tre angrep på rad uten å finte en eneste finte og kan enkelt score alene med keeper Indigo.

IL Tempo gjør en feidende flott 1. omgang og hadde laget greid å etablere et tilsvarende kortpasningsspill litt høyere i banen kunne faktisk kampen vært avgjort før pause. Dette blir dog hypotetisk tankespill og hører akkurat nå hjemme i IL Tempos utopia. Selv om opprykkshåpet ikke lenger lever i spesielt stor grad, er sesongen bare halvveis og det er nå vi har muligheten til å legge et flott fundament for 2006-sesongen. Det gjenstår 6 hjemmekamper på Nissekollen og en bortekamp på Flatås kunstgress og det er mange muligheter til å spille på seg selvtillit. Skal laget begynne å vinne dog, må det etableres en pliktfølelse, ikke nødvendigvis overfor klubben, da det er noen som har sterkere bånd og samfunnsfølelse enn andre, men til hverandre. Uansett klubb må vi gidde for hverandre. Gidde å møte på trening, gidde å møte til kamp, uansett tid og sted, gidde å jobbe til hele kroppen verker og gidde å stå på i samfulle 90 minutter. Når vi igjen begynner å spille om viktige poeng og fantasifulle scoringer, bør vi kunne greie å dreie denne sesongen over til noe positivt.

Opprykkssnakket bør nå definitivt være over, og på mange måter virker det like greit. Ingen tvil om at IL Tempo siktet for høyt denne sesongen, vi var slettes ikke så gode som vi trodde - ikke gode nok til å spille ut motstanderen uten en skikkelig mengde innsats i bunn. Innsatsen var noe som kjennetegnet IL Tempo anno 2004 og forsesongen i 2005, men etter det virker det som det skjedde noe. Kanskje tok noen opprykket for gitt, kanskje overvurderte vi egne kvaliteter og mistet en grad av kynisme som vi merker lag som Øya, Åfjord og Ørland har. Nå er det sommerferie for IL Tempo og med sponsoravtale med Bet24 i boks og dugnadsavtale med bedrfitskatalogen BizKit (som skal deles ut i august) har IL Tempo 20 000 kroner å bruke på treninger og kamp i høstsesongen, noe som bør kunne være en flott plattform for en høstsesong uten et eneste poengtap. Så får fremtiden vise hvor høyt det kan bære oss på tabellen...