GIMSE

IL TEMPO
0-1 Eikebrokk 14'
0-2 V. Olsen 25' (E. Hoff)

Sjansestatistikk: 4-10
Forhold: Sommerlige forhold i januar måned er ganske så uvanlig i disse trønderske forhold som til tider kan tendere mot arktiske. Men det hjalp ikke å snakke om sola...

Etter forfall fra John Johnsen og Nils Dalehaug, kom Vidar Jenssen og Ove Hoff inn på laget. Vegar og Magnus byttet side i midtforsvaret, bare for å teste og Snorre og Eirik ble etter hvert enig om side på midtbanen. IL Tempo tok umiddelbart kontroll over banespillet og varierte mellom å rulle ballen mellom leddene, bruke bakrommet direkte og arbeide seg oppover i banen. Minus dog for midtstoppernes overdrivelse i å se etter den lange gjennombruddspasningen, men det var kanskje vanskelig å la være ettersom Gimse stod såpass høyt.

Firern bak har full kontroll, utenom de gangene Olsen filmer og krever frispark uten å få det. Den myndige dommeren viftet med pekefingeren mot Olsen og lot seg ikke affisere av trusler om taklinger og hardt duellspill i dommergarderoben ved pause. Olsen revansjerte seg i stedet på Gimse-spillerne med et par susende sklitaklinger som kunne flyttet fjell. Debutanten Steffen Ellingsen representerte IL Tempo for første gang og kom til kampens første og største sjanse da han klinket til på halv volley etter 10 minutter. Ballen strøyk tverrliggeren, og varslet Gimse om hva som var i ferd med å komme.

Nestemann ut var Snorre Vikdal som etter å ha vandret helt over til venstre dro av et par mann før han klinket ballen i kryssfestet og ned på streken. Dessverre var ingen av spissene på returen til å score verdens enkleste mål. Likevel skulle målet komme, da IL Tempo fikk et frispark fra 20 meter. Hoff manet Eikebrokk til å omsette muligheten og ble hørt. Enda en gang smalt ballen i tverrliggeren, men denne gangen rikosjerte ballen inn i målet.

IL Tempo hadde nå virkelig tatt grep om kampen og Hoff begynte med sine etter hvert så karakteristiske vandringer, som ville vært fremmed for enhver annen sentral midtbane og ville drevet Nils Arne Eggen til vanvidd. I IL Tempo er det blitt bare enda et ess i ermet. To ganger trekker kapteinen seg fri på høyre siden og smeller inn et strålende innlegg og et som var helt bak mål. Revansjen kom minutter senere på cornerforsøk nummer to. Siktemål begge ganger Vegar Olsen, som stanget det andre overlegget i mål, i en strålende IL Tempo-periode.

Joakim Rønning drev Gimse-forsvaret til fortvilelse på topp og Gimse-trener Bekken skal ha notert seg Rønnings navn på blokka i sin jakt på en ny power-forward. Rønning jr. ble sliten og måtte ut. Inn kom Robert Preller til sin midtbanedebut og greide seg etter forholdene meget bra. Med høy aggressivitet og innsats så lenge kreftene holdt, fikk Gimse enda større problemer med å vinne kampen på midtbanen. Med IL Tempos konstante formasjonsendringer, mellom 3, 4 eller 5 mann på midtbanen var Gimse alltid i mindretall et eller annet sted, som forløste rom som IL Tempo visste å utnytte seg av. Etter hvert begynte Ove Hoff å elge seg fremover på venstresiden og kombinerte flott med Ellingsen og Preller, selv om det ikke ble de største sjansene ut av det, var potensialet soleklart.

Frank Halvei kommer etter hvert inn for Ellingsen, og puffer Preller opp på topp. Bemerkelsesverdig nok spiller Preller langt fra like godt nå som da han var på midtbanen og det kan virke som om Preller kan ha godt av å være mer involvert i spillet enn da han blir som spiss. Halvei gjør en fars innsats på midtbanen og balanserer midtbaneleddet fornuftig i Hoffs fravær. Eneste minuset er at Halvei, som sentral midtbane, må lære seg å sikre for midtstopper hvis denne støter mot motspiller.

Steinar Larsen hadde på forhånd varslet lekestue, men kom aldri inn i kampen som spiss. Larsen er før 2005-sesongen omgjort til spiss og skal etter planen fungere som en blanding av Kanu og Zlatan. Det fungerte ikke i dag for Steinar ble for stillestående og da hjelper det ikke med store fysiske forser. Gimse-forsvaret greide gjentatte ganger å bryte foran Larsen, som til tider virket paralysert. Man skal ikke bare skylde på Larsen dog, som trolig led under å måtte spille med mange forskjellige spisspartnere og et IL Tempo-lag som utover 2. omgang spilte i sin velkjente kaosformasjon. Kreftene var i ferd med å ebbe ut og fokuset var vel i størst grad på å holde nullen. Det må likevel ha gledet et fotballhjerte å se hvordan spillerne kampen igjennom jobbet for hverandre. Hvis noen gjorde en feil eller var uheldig, gikk det ikke mange sekundene før en medspiller rykket inn som en reddende engel.

Til å være sesongens første kamp, var dette utrolig gledelig og med flere spillere på vei tilbake etter å ha meldt forfall av diverse årsaker, er det ingen grunn til at fortsettelsen skal bli av dårligere kvalitet. Nå venter frekvensielle treninger, før vi igjen setter snuten mot ABRA-hallen den 26. februar til ny treningskamp.