IL TEMPO
1-0 Ben Holan 58. (Bekken)

BYNESET

Sjansestatistikk: 6-2
Forhold: På den gode side av polar-stormen, perfekte spilleforhold, kriblende på sidelinja.

Med Steinar Larsen, Bjørn Flyen, Erik Eikebrokk og Tor Haakon Bjørgum ute og Fredrik Lamøy borte med PMS-symptomer, måtte til dels store rokeringer gjøres for å stille et skikkelig lag på beina. Frank Halvei formidlet via telefon at et eneste sekund i buret var totalt uaktuelt og at absolutt opphold på benken var å foretrekke for egen del. Ove Hoff returnerte dermed til gamle herskemarker og duoen Vegar Olsen og Vidar Jenssen ble hentet inn fra IL Tempo II. Ståle Petersen spilte 2. omgang for Vidar Jenssen, for ikke å bruke opp alle kreftene foran IL Tempo II-kampen 2 timer senere.

Byneset viste tydelig respekt for IL Tempos 11 mål på 3 kamper og la seg bakpå. En taktikk som i flere år har gitt IL Tempo store problemer i overgangsfasen imot og plasseringssvakhet i forbindelse med stort bakrom. Dette ble forbedret umiddelbart ved Vegar Olsens ankomst og de gangene han ble satt ut av spill dukket Eirik Rønning opp som reddende engel ved to anledninger. Eirik ble flyttet over på venstre back i og med at Vidar følte seg mer bekvem i på høyre side i backdebuten.

Byneset var forsiktige fremover og produserte ingen sjanser i 1. omgang, men gjorde det vanskelig for IL Tempo å utnytte bakrommet som har vært et kjennetegn for laget. Uten Tor Haakon Bjørgum var også de sedvanlige bakromsløpene borte og det ble stort bare nesten når vi forsøkte å skjære inn bak Byneset-stopperne med Joakim og Ben. Det var de gangene vi hvilte med ball i laget og avanserte kollektivt at vi kom til 1. omgangs få sjanser. I rollene Joakim Rønning og Geir Bekken. Etter 10 minutter viste Rønning sr. prov på tidligere eksepsjonisme da han vendte av Byneset-stopperen på en måte han neppe har opplevd før, dessverre ebbet angrepet ut i corner.

Ikke mange minuttene senere bygget vi igjen opp bakfra og utnyttet rommet mellom Bynesets ledd. Bekken ble tidlig markert ut av kampen, men bevegelser over større områder ga han sitt sedvanlige spillerom og det var akkurat dette som ga 1. omgangs nest største sjanse da han frekt spilte gjennom Ben Holan som nesten fikk med seg ballen på hæla, men bare nesten. Minutter senere kom den største sjansen da Joakim Rønning fikk stå helt alene på bakerste, etter et flott innlegg fra venstre. Dødeligheten foran mål var ikke helt som i gamle dagene og kom for nærme keeper før han fikk avsluttet. Likevel en kjempemulighet for ledermål og en god redning av keeperen.

Omgangen ebbet ut og det var ikke mye å si i pausen. Spillerne virket noenlunde tilfreds og overraskelsen over enten å ikke ligge under sammen med å holde nullen til pause, så ut til å skape både humør og spilleglede. Selv om krampetendensene holdt på å ramme flere, var det ingen som engang tenkte på å bytte ut, med unntak av det nevnte byttet mellom Vidar og Ståle.

Allerede tidlig 2. omgang så vi klare tendenser på at Byneset begynte å bli slitne. Likevel var det Byneset som med sine siste krefter kom til to brukbare muligheter før fem minutter var gått. En Byneset-spiller fikk stå helt alene på bakerste etter et raskt tatt frispark som Arne ikke helt fulgte med på. Headingen gikk heldigvis utenfor, for det spørs om Ove hadde avverget den. Den andre sjansen så ut til å være keepermat for Ove, men med lite å gjøre så langt i kampen får ukonsenstrasjonen skylden for at Ove rotet den til en corner, som det ikke ble noe ut av.

Disse to sjansene så ut til å vekke IL Tempo igjen og Erik Hoff begynte igjen å ta grepet om midtbanen. Ben og Arne byttet side slik at Arne igjen kunne begynne å få på sine dybe løp fra venstre innover i banen og Ben forsøke å komme seg rundt på høyre kant. Grepet var vellykket, mer vellykket enn byttet mellom Bekken og Erik Hoff, som i mer eller mindre grad førte til at Hoff svinset og svanset på merkelige løp altfor høyt i banen.

Selv om sjansene ikke var altfor mange, følte man likevel at IL Tempos enorme overtak i ballinnehav til slutt ville føre til noe. En tilfeldig sjanse, mulighet på dødball eller en forsvarstabbe. Bemerkelsesverdig var det ingen av delene målet kom som resultat. Målet kom bokstavelig talt som lyn fra klar himmel. Et mislykket forsøk på pasning i bakrommet ble klarert av Byneset-keeperen utenfor 16-meteren. Bekken snappet opp utspillet og dempet ballen perfekt til rette for Ben Holan som med to touch sendte av gårde et prosjektil fra 40 meter. Med keeper langt ute, ballen i en perfekt bue over, måtte Ben gni seg i øynene underveis for å fatte at det var sant. Årets første mål var vel fortjent og all ros til Ben for aldri å gi opp. Det var herlig å se Ben stråle som en sol etter kampen, der han måtte innrømme at han nærmest gledet seg til eksamensforberedelsene.

Etter hvert som kampen ebbet mot slutten, beholdt IL Tempo roen og hvilte mye med ball. Likevel måtte man innimellom ta i bruk ufine midler for å stagge utligningskåte Byneset-spillere. Dette medførte gult kort igjen for Joakim Rønning, mens Arne og Ben fikk sine første for sesongen. Sistnevntes etter en kynisk nedsparking etter at Byneset fikk muligheten til en kontring.

Byneset fikk ballen litt mer mot slutten da IL Tempo trakk seg litt tilbake på banen og ga bort ballen litt lettere enn tidligere, men solid duellspill ga til slutt det herligste fotballresultatet som finnes. 1-0 til Boring IL Tempo som egentlig ikke var det minste boring.