IL TEMPO
1-2 58. min :: Ove Hoff
Ass: Frank Gunnar Dahl

Sjansestatistikk: 13-5
Tilskuere: 15

IL Tempo festet umiddelbart grepet om kampen og skapte de første farlighetene. Joakim Rønning testet treverkets holdbarhet etter 10 minutter, hvorav onde tunger hevder tverrliggeren disser enda. Rønning stod også bak en fet sjanse på stillingen 0-1, da han dro av det som var og la ut i feltet, dessverre var ingen på plass for å ekspedere ballen i åpent mål. Eirik Rønning river seg fortsatt i håret...

Fredrik Lamøy hadde også sine muligheter i 1. omgang, da han flere ganger valgte driblevirksomhet fremfor skudd fra avstand. Selv om han var nær ved å lykkes, traff ikke Lamøy mål på noen av sine 7 forsøk (skudd/avdriblinger). Det gir en ganske dårlig uttellingsprosent. 1. omgang forøvrig var preget av mange lange baller, noe vi ble enig om i pausen om å legge fra oss, om ikke upresset ballfører stod høyt på banen og løper hadde mye bakrom.

Selv om vi ledet an på hjemmebane, satt man likevel med følelsen av at noe kunne komme til å skje "feil" vei. Selv om det tok lenger tid enn vanlig, kom det ikke som noen overraskelse da Lade kom alene med unge Hoff etter en skandaløs feilpasning lavt på banen. Skyld ble fordelt, kjefting utført og revansjens time var kommet. Men nei, ikke enda. Først skulle Lade få enda en enkel scoring, etter at Steinar Larsen taper en hodeduell. Larsen sa etter kampen at innlegget var så lavt at han ikke rakk ned...

0-2 og et par halvsjanser etter blåste kampens autoritære og inkonsekvente dommer (som forøvrig utførte totalt tilstedeværelse og fraværelse på samme tid, betinget av situasjonen, valgte enkle og ufornuftige løsninger til fornuftige tider) av omgangen. En noe oppgitt spillergruppe konkluderte med typiske baklengsmål, men anså mulighetene for seier å være formidable. Lade-spillerne var tydelig preget av anledningen og levnet liten tvil om at dette var første gang de møtte IL Tempo. Synes Lade-spillerne 1. omgang var ille, skulle 2. omgang bli det reneste helvete...

En taklingskåt Frank Halvei gikk i bresjen for den defensive delen og fikk med seg resten av laget. Vi kjempet Lade ut av den lett-arrogante stilen og bortelaget benyttet seg hyppig av "her-bruker-vi-max-et-touch-på-ballen-og-mæler-den-til-helvete-oppover-på-banen-(helst-utover-sidelinja)-terminologi. IL Tempo lot seg på ingen måte knekke av slik destruktiv tankegang og kom i bølger mot Lade-keeperen, som forøvrig reddet dagen ved mer enn en anledning. Lade hadde kun et skudd på mål i 2. omgang (2 i første), som Hoff sr. enhåndsreddet strålende. Onde tunger hevder dog han burde holdt skuddet fra Lades halvkorpulente ytre høyre.

Vi vant ballen tilbake i gunstige posisjoner og varierte tidvis spillet bra. Vi rullet opp på sidene bakfra, skapte overtall og slo den lange diagonalpasningen ved behov. Vi greide til å med å oppdage bakrommet når anledningen bød seg. Sarheim var meget fornuftig i 2. omgang og fôret innimellom våre midtbanesentraler med flotte, harde pasninger langs bakken. Det tok ikke lang tid før vi fikk vår usedvanlig fortjente scoring. Frank Gunnar, Eirik og Lamøy kombinerte pent på høyre, før førstnevntes innlegg ble ekspedert i mål av en fremadstormende Ove Hoff som hyttet med neven til publikum og manet til ytterligere trampeklapp.

Men selv med publikum i ryggen, greide vi ikke å opprettholde presset i mer enn et par minutter etter reduseringen. Frank Gunnar kom alene med keeper, men skuddet ble avverget. Etter denne utligningsmuligheten produserte vi ikke lenger sjanser på løpende bånd, men flyttet ballen umotivert rundt på midtbanen. Viljen til å storme mot mål med mange spillere var ikke lenger til stede, og varmen preget kampen i et kvarters tid, før "Løven med stasjonsvogn" våknet igjen. Et par saftige taklinger fra Halvei motiverte IL Tempo og resten av kampen var enveiskjøring mot bortemålet.

Spillet var storartet foran måpende Lade-spillere, som nok aldri har opplevd å bli underholdt og ydmyket i slik grad på samme tid. Applausen var aldri langt unna og man hadde på følelsen innimellom at autografblokka ikke var langt unna. Skal vi tro bedrevitere ønsket "Tominho" Vanvik å bytte trøye med Magnus Sarheim etter kampen, men "Smørbukk" takket nei og slengte trøya over skuldra mens magen gjorde rytmiske hopp i fri utfoldelse i takt med ganglaget.

Mens Lamøy kanskje litt for ofte satte fokus på individuelle forsøk og glemte seg selv litt, danset Frank Gunnar forbi et par Lade-spillere og avsluttet med et skrudd skudd i kryssfestet. Frank Gunnar var flink til å gå rett på mål i dag, mens Lamøy på sin side var mer opptatt av sin personlige feide med ex-Ranheim-sliter Tom Arild Vanvik. Joakim scoret fortsatt ikke mål for IL Tempo og det er for tiden et spørsmål hengende i luften om hvilken påvirkning Tor Haakon Bjørgums comeback vil ha for den videre sesongen. Får vi det som vi vil er Haaken den siste brikken i puslespillet, men får vi en viljesvak, arrig Haaken uten arbeidsinnsats og defensive oppgaver, kan pila snu og peke i motsatt retning. Opplegget bør passe Haaken utmerket, da hans eneste oppgave rett og slett blir å score mål...Så får tiden vise om han er oppgaven verdig eller om Peter Dahlsbø må hentes inn...