Sjansestatistikk:
13-5
Tilskuere: 15
IL
Tempo festet umiddelbart grepet om
kampen og skapte de første
farlighetene. Joakim Rønning
testet treverkets holdbarhet etter
10 minutter, hvorav onde tunger hevder
tverrliggeren disser enda. Rønning
stod også bak en fet sjanse
på stillingen 0-1, da han dro
av det som var og la ut i feltet,
dessverre var ingen på plass
for å ekspedere ballen i åpent
mål. Eirik Rønning river
seg fortsatt i håret...
Fredrik Lamøy hadde også
sine muligheter i 1. omgang, da han
flere ganger valgte driblevirksomhet
fremfor skudd fra avstand. Selv om
han var nær ved å lykkes,
traff ikke Lamøy mål
på noen av sine 7 forsøk
(skudd/avdriblinger). Det gir en ganske
dårlig uttellingsprosent. 1.
omgang forøvrig var preget
av mange lange baller, noe vi ble
enig om i pausen om å legge
fra oss, om ikke upresset ballfører
stod høyt på banen og
løper hadde mye bakrom.
Selv om vi ledet an på hjemmebane,
satt man likevel med følelsen
av at noe kunne komme til å
skje "feil" vei. Selv om
det tok lenger tid enn vanlig, kom
det ikke som noen overraskelse da
Lade kom alene med unge Hoff etter
en skandaløs feilpasning lavt
på banen. Skyld ble fordelt,
kjefting utført og revansjens
time var kommet. Men nei, ikke enda.
Først skulle Lade få
enda en enkel scoring, etter at Steinar
Larsen taper en hodeduell. Larsen
sa etter kampen at innlegget var så
lavt at han ikke rakk ned...
0-2 og et par halvsjanser etter blåste
kampens autoritære og inkonsekvente
dommer (som forøvrig utførte
totalt tilstedeværelse og fraværelse
på samme tid, betinget av situasjonen,
valgte enkle og ufornuftige løsninger
til fornuftige tider) av omgangen.
En noe oppgitt spillergruppe konkluderte
med typiske baklengsmål, men
anså mulighetene for seier å
være formidable. Lade-spillerne
var tydelig preget av anledningen
og levnet liten tvil om at dette var
første gang de møtte
IL Tempo. Synes Lade-spillerne 1.
omgang var ille, skulle 2. omgang
bli det reneste helvete...
En taklingskåt Frank Halvei
gikk i bresjen for den defensive delen
og fikk med seg resten av laget. Vi
kjempet Lade ut av den lett-arrogante
stilen og bortelaget benyttet seg
hyppig av "her-bruker-vi-max-et-touch-på-ballen-og-mæler-den-til-helvete-oppover-på-banen-(helst-utover-sidelinja)-terminologi.
IL Tempo lot seg på ingen måte
knekke av slik destruktiv tankegang
og kom i bølger mot Lade-keeperen,
som forøvrig reddet dagen ved
mer enn en anledning. Lade hadde kun
et skudd på mål i 2. omgang
(2 i første), som Hoff sr.
enhåndsreddet strålende.
Onde tunger hevder dog han burde holdt
skuddet fra Lades halvkorpulente ytre
høyre.
Vi vant ballen tilbake i gunstige
posisjoner og varierte tidvis spillet
bra. Vi rullet opp på sidene
bakfra, skapte overtall og slo den
lange diagonalpasningen ved behov.
Vi greide til å med å
oppdage bakrommet når anledningen
bød seg. Sarheim var meget
fornuftig i 2. omgang og fôret
innimellom våre midtbanesentraler
med flotte, harde pasninger langs
bakken. Det tok ikke lang tid før
vi fikk vår usedvanlig fortjente
scoring. Frank Gunnar, Eirik og Lamøy
kombinerte pent på høyre,
før førstnevntes innlegg
ble ekspedert i mål av en fremadstormende
Ove Hoff som hyttet med neven til
publikum og manet til ytterligere
trampeklapp.
Men selv med publikum i ryggen, greide
vi ikke å opprettholde presset
i mer enn et par minutter etter reduseringen.
Frank Gunnar kom alene med keeper,
men skuddet ble avverget. Etter denne
utligningsmuligheten produserte vi
ikke lenger sjanser på løpende
bånd, men flyttet ballen umotivert
rundt på midtbanen. Viljen til
å storme mot mål med mange
spillere var ikke lenger til stede,
og varmen preget kampen i et kvarters
tid, før "Løven
med stasjonsvogn" våknet
igjen. Et par saftige taklinger fra
Halvei motiverte IL Tempo og resten
av kampen var enveiskjøring
mot bortemålet.
Spillet var storartet foran måpende
Lade-spillere, som nok aldri har opplevd
å bli underholdt og ydmyket
i slik grad på samme tid. Applausen
var aldri langt unna og man hadde
på følelsen innimellom
at autografblokka ikke var langt unna.
Skal vi tro bedrevitere ønsket
"Tominho" Vanvik å
bytte trøye med Magnus Sarheim
etter kampen, men "Smørbukk"
takket nei og slengte trøya
over skuldra mens magen gjorde rytmiske
hopp i fri utfoldelse i takt med ganglaget.
Mens Lamøy kanskje litt for
ofte satte fokus på individuelle
forsøk og glemte seg selv litt,
danset Frank Gunnar forbi et par Lade-spillere
og avsluttet med et skrudd skudd i
kryssfestet. Frank Gunnar var flink
til å gå rett på
mål i dag, mens Lamøy
på sin side var mer opptatt
av sin personlige feide med ex-Ranheim-sliter
Tom Arild Vanvik. Joakim scoret fortsatt
ikke mål for IL Tempo og det
er for tiden et spørsmål
hengende i luften om hvilken påvirkning
Tor Haakon Bjørgums comeback
vil ha for den videre sesongen. Får
vi det som vi vil er Haaken den siste
brikken i puslespillet, men får
vi en viljesvak, arrig Haaken uten
arbeidsinnsats og defensive oppgaver,
kan pila snu og peke i motsatt retning.
Opplegget bør passe Haaken
utmerket, da hans eneste oppgave rett
og slett blir å score mål...Så
får tiden vise om han er oppgaven
verdig eller om Peter Dahlsbø
må hentes inn... |