11 startende menn, 1 innbytter. Vi ble i garderoben enige før kampen om å fokusere knallhardt på å holde nullen. Kanskje fokuserte vi for hardt, for det virket som om noe av troen på seier forsvant allerede ved Humlens utligningsmål, ettersom vi knapt skapte sjanser etter dette.

De første 25 minuttene var uansett positive. Avstanden mellom forsvar og midtbane var ypperlig og Humlen kom seg aldri til farligheter eller muligheten til å skape sjanser i det hele tatt. Vi festet grep om midtbanen og begynte etter hvert å skape sjanser. Målet kom etter 20 minutter da Hoff snappet opp ballen på midtbanen og slo en herlig pasning i rom 2, mellom stopper og back, som Fredrik Lamøy benyttet seg av. Stormet mot mål og halvt liggende dunket han ballen i nota. Lamas første nettkjenning for IL Tempo.

Kanskje var de neste 5 minuttene IL Tempos beste i kampen. Vi kom til flere fete muligheter på godt spill via midtbanen. I ettertid utrolig ergerlig at vi ikke utnyttet mulighetene bedre. Med 2-0 eller 3-0 kan vi ha endt opp med en enkel 2. omgang, men det er på ingen måte sikkert. For...

...kreftene tok slutt. Det var såvidt at vi holdt 1-1 til pause. All ros til alle spillerne for en kanongod jobb, men det var urealistisk å tro at vi kunne holde oppe et slikt tempo i 90 minutter. Tabben vi utvilsomt gjorde var at vi sjelden hvilte med ball i laget. Humlens utligningsmål fjernet mye av viljen og gutsen i laget noe som medførte total Humlen-dominans resten av kampen.

IL Tempo slo mye langt, som vi ble enige om, men på 1-0 burde vi nok ha forsøkt å spille mer langs bakken. Rullet opp på flankene og eventuelt tilbake igjen for å slite ut Humlen-spillerne. Humlen virket slitne før pause, men utover kampen var de overlegne i det meste, også fysisk.

Bemerkelsesverdig at kaptein Erik Hoff er banens desidert barnsligste spiller. Om det kommer som resultat av et ønske om å toppe "årets råtass" eller om det kun var pga. bitterheten over å miste grepet om kampen, spiller ingen trille. Kapteiner skal gå foran som et godt eksempel og mane medspillerne til innsats, ikke oppføre seg fjollete og arrogant.

Forsvaret holdt formasjonen og linja bra, men midtbanen lot seg tidvis altfor lett lokke høyt på banen. I stedet for å falle tilbake i posisjon, ble vi med Humlen-spillerne høyt på banen og gav store huller for motstanderen til å løpe i. Vi kom ALLTID på etterskudd og lot Humlen utfordre backene 2-mot-1.

Man kan neppe klandre midtbanen i stor grad offensivt, ettersom vi ble enige om å lempe mye pga. elendige baneforhold, men midtbanen viste ikke nok offervilje for å vinne tilbake ballen høyt på banen. Hadde vi greid dette flere enn en håndfull ganger, kunne vi i større grad spilt ball langs bakken og utfordret Humlen med hele laget.

Rønning bros. på topp kom sjelden med i spillet, og stod for kun én avslutning hver. De greide sjelden å plukke ned ballen på egen hånd, men led nok etter hvert under savnet av villige midtbanespillere/backer på vei forover. Frank Gunnar ville veldig gjerne bli med i angrep, men var delvis redd for å la vingen stå alene, delvis ble han beordret tilbake av livredde stoppere.

Flankene åpnet kampen meget bra, men ettersom lagdelene befant seg i hytt og pine og slettes ikke på linje, ble det vanskelig for dem å time løpene sine etter medspillernes bevegelser, slik vi fikk til i de første 25 minuttene.

Tar vi utgangspunkt i disse, er det veldig mye positivt å ta tak i. Bygger vi videre på de gode vibrasjonene og får bort tullfeilene i forsvar, er det ingen grunn til å tvile på at dette kan bli en god sesong. Spesielt med tanke på at vi manglet 4-5 viktige spillere.