(4-4-2)
Frank Halvei	5
Emil Hauge	6
Steinar Larsen	5
Fredric Vogel	6
Thomas Sundberg	6
Erik Hoff	5
Morten Berg	6
Vidar Jenssen	5
Arne Aaslid	6
Tor H. Bjørgum (Erik Eikebrokk)	6 6
Joakim Rønning	6

Gult kort: Fredric Vogel, Erik Hoff, Tor Haakon Bjørgum

Kampens beste spiller: Arne Aaslid

Vi var i utgangspunktet revansjlystne etter det pinlige tapet for Klæbu for tre dager siden. Ikke et impoerende manntall, men likevel, et manntall møtte opp til glas og stas på Korsvegen gras. Plakatene var ikke få, på S-Marked, Kjerringa i bakken og Shell. Makan til ekstraservice har IL Tempo-gutta sjelden opplevd maken til. Ordet hadde tydeligvis gått i omegn om at Leik skulle spille hjemmekamp mot stakkarslige IL Tempo fra Trondheims fremste villastrøk. Nå skulle stjernene med nykkene knuses og sendes hjem til byen med blod på knærne.

Blod fikk ikke publikum se, men de rakk å se et IL Tempo med blod på tann, i alle fall tidvis. Emil Hauge sesongdebuterte for IL Tempo, mens manager Erik ble spillende for andre gang denne sesongen, i alle fall for en omgang. Vi åpnet kampen best og skapte mange gode sjanser. Enten i form av konkrete avslutninger eller potensielt gode overgangsmuligheter. Sistnevnte greide vi sjelden å utnytte.

Tor Haakon tok på seg rollen som BÅDE spilloppmaker og tilrettelegger i dag. Med formidabel suksess i begge tilfeller. Gult kort før halvtimen var gått, samt arkitekt bak våre to største sjanser. Toppscorer og bayonne-skinke Joakim fant sjelden sin posisjon og ble tidvis liggende helt feil i forhold til oppspiller. Når ballfører var presset stakk Joakim i bakrom, mens når det ikke var press på ballfører kom Joakim imot. Helst ser vi at det er omvendt Joakim. Men dette har vi jo snakket så meget om i det siste.

IL Tempo var hakket bedre enn hjemmelaget, men Leik var farlig frempå ved et par anledninger. Minutter før pause måtte kaptein Frank Halvei varte opp med en fantomredning da han strakte seg så lang han var etter lobb som utartet etter noe klabb og babb i midtforsvaret.

Vi var uten tvil lidende under savnet av Andreas Dahl, Thyge Nielsen og Ivers, men erstatterne gjorde sine saker bra. Vidar åpnet godt på sentral midtbane, men falt noe av utover i kampen. Kamelen fra Fossegrenda skyldte på vonde tær og såre knoker, uten at vi tar det for god fisk.

Haaken måtte forlate arenaen etter 60 minutter, ikke fordi han fikk sitt andre gule kort, men fordi han måtte på jobb. Inn kom Erik E, som inntok plassen sentral på midtbanen, mens Erik Hoff gikk på topp. Angrepet ble noe tannløst utover kampen, og da Steinar mistet markeringen 20 minutter før slutt og Leik tok ledelsen var det utvilsomt viktig at angrepsduoen slo raskt tilbake, uten at de på noen måte greide dette.

IL Tempo ble på nytt lidende som et humørlag, og sliter med å vende kamper de ligger under i. Laget forsøkte å spille seg gjennom, men for ofte ble ballfører temmelig alene rundt midtbanen, altfor sjelden kom laget skikkelig etter med backer og flankespillere.

Det ble med et par skuddforsøk fra Erik E, samt to store sjanser for Erik Hoff. Da Leik kontret inn 2-0 etter tellefeil i IL Tempo-forsvaret var saken biff for lokalbefolkningen som forsynte seg brodelig av både kakarsk, brannvin og kokium. Lokale ingredienser, blandet sammen til et skikkelig festmåltid. Mon tro om det var derfor det lukta svett elg, fjøs og hainnhoind i Korsvegen.

Mens Leik brisket seg som seriemestere, var det et skittent IL Tempo-lag som likevel tok siste stikk. Ikke bare fikk vi med oss et par vester, men vi sørget også for å tette dassen med dopapir, samt koble varmvannet på kaldtvannskrana og omvendt.

Før Leik-spillerne leser dette anser de seg nok selv som vinnere, men det varer ikke lenge om vi skal forholde oss til tidligere erfaringer. Det er ingenting som er som en ekte kalddusj etter en triumf. Og kalddusjer har IL Tempo fått nok av nå.