Opererer med stor sikkerhet på høyre back i 2. omgang etter at de øvrige IL Tempo-spillerne én etter én pådrar seg leddgikt, isjas, hekseskudd, lårshalsbrudd og gangsperre. Setter inn en pansertakling bare for å markere revir og mottar stolt som en hane gult kort for forseelsen.

UTDRAG FRA BOKEN "FORDØMTE IL TEMPO"
Kapittel 2
Spillersalongen lukter av shampo og påskens etterbarberingsvann der de kommer inn garderobedøra i sine dongeribukser og skinnjakker, med gullmedaljonger rundt halsen og vannkjemmet hår. Ett av ansiktene er nytt for meg. Han minner meg om Oded Fehr, har ikke barbert seg på ukevis, har ravnsort, bølget hår og øyne så blå, så intense. Han har åletrange bukser og skinnjakke. Cowboyboots og gullarmbånd. Men vent, jeg HAR sett han før. Det er Haaken jo!

"Vi trenger en alvorsprat," sier jeg og tar han med meg inn på bakrommet. "Sett deg ned, hold kjeft og hør på hva jeg har å si til deg." Han kikker på meg med likblekt ansikt og fryktfulle øyne. Håret virker ikke lenger like dandert, skuldrene er høye og han virker plutselig mye mindre der han sitter. Ikke mye igjen av 0,1 tonn Haaken.

"Du vet hva jeg mener om deg. Hvordan du ramler uten at noen har vært borti deg, hvordan du går inn for at motspillerne skal få gult kort hver gang du går i bakken, hvordan du protesterer hver gang det ikke er noe å protestere på...Det er det slutt på. Slutt på. Vi driver ikke på sånn lenger. Ikke i nye IL Tempo, MITT IL Tempo." Jeg klapper han på hodet, stryker han med hårene. Good guy - bad guy. "Stikk og skift om nå, Tor." Jeg bruker bare det ene fornavnet hans, for å markere revir. Her er det jeg som er sjefen.

Kapittel 3 – Før kampen Vestbyen v IL Tempo
Det er siste treningskamp før 2008-sesongen. Opprykksesongen kaller de det, IL Tempo-supporterne. I år skal det skjer, tror de, håper de. De mener det er på tide. De mener spillerstallen er den mest imponerende noensinne i hvilken som helst 5. divisjon. Stallens bredde skal måles i dag. Mot Vestbyen. Store deler av sentrallinja er ute, Hiller, Skretting, Thorsø, Coelho, "Kongla" og Eikebrokk.

Hammersborg kunstgress. "Vest-byyy-eeeeen" ropes det på tribunen. "Vest-byyy-eeeeen". Jeg hater det laget. Trøndere elsker Vestbyen og hater IL Tempo. Jeg hater trøndere og jeg hater Vestbyen. Vestbyen har 1000 innbyggere, men bare én sang. "Vest-byyy-eeeeen, Vest-byyy-eeeeen!" De hater stil på disse kanter. Hater det, avskyr det. De haler det ut i gatene for å sparke det i skrittet. Sparke stilen i skrittet.

Jeg banker det inn i dem. Hold ballen nede, langs bakken. Spill den fremover, bakover, kjæl med den, kos med den. Drible, veggspill, trekant, men ikke mist den i farlig posisjon. Ikke gjør samme feilen to ganger på rad. Mister du ballen, vinn den igjen. Spill på fot, hold på den, gjør den til din beste venn. Slå en pasning, score mål. Vinn ballen tilbake, fotball er enkelt. Fotball er enkelt.

Siste treningskamp, Vestbyen v IL Tempo
Vi går ut i 3-5-2 formasjon, jeg sier VI, for dette er mitt IL Tempo, MITT IL Tempo. Selv bekler jeg ankerposisjonen med største selvfølge. Hvem som spiller bak gir jeg blanke i, hvem som spiller foran meg, kunne ikke brydd meg mindre. I all hemmelighet trekker jeg lodd om hvem som skal spille hvor. Er det ikke totalfotball jeg har lært dem? Det eneste som betyr noe er hvem som er sentral, og det er meg, Magnus Sarheim. Det er meg det. De rekordene jeg satte som IL Tempo-spiller kommer til å stå til evig tid. Evig tid, evigheten. Magnus Sarheim og evigheten.

Jeg setter Preller, Solem og Thyge bak, de får bli enige seg imellom hvem som skal spille hvor. Resten får fordele seg som best de kan rundt omkring på banen. En oppe ved cornerflagget, et par stykker rundt midtsirkelen, men ikke innenfor. Midtsirkelen er min, jeg eier halvparten av midtsirkelen. Den andre halvparten eier Sverre Brandhaug. Jeg og Sverre. Kong Magnus og Kong Sverre. Vi møter Vestbyen, skitlag, tenker jeg. Oppskriften er like enkel som den er genial: Gi meg ballen, så ordner jeg resten. Jeg fikser biffen. Jeg er god på biff.

(2. omgang Vestbyen v IL Tempo)
(Det er spilt snart 20 minutter, IL Tempo ligger under 1-0 og formasjonen fungerer til de grader ikke. Motstander er altså laget IL Tempo slo 13-1 og 3-1 i fjorårssesongen. Sarheim roter det til gjentatte ganger UTENFOR midtsirkelen og kommer seg sjelden innenfor med ball. Fra sidelinja krever coach Ole Indergård formasjonsendring og 4-4-2. Det blir bedre, men aldri godt.)

(Darell scorer igjen og viser at formen er i anmarsj, men defensivt svikter konsentrasjonen gjentatte ganger. Fraværet av Hiller og Skretting har skapt huller som viser seg vanskelige å tette. IL Tempo er hele tiden bakpå, 2-0, 3-1 og 4-2. Reduseringer, reduseringer, reduseringer, men aldri utligning, aldri ledermål. Utgangspunktet var dårlig, men ikke så dårlig. IL Tempo skuffer, Ivers scorer, reduserer, Fincken skyter et prosjektil i tverra, ned på streken, reduserer, redusering, tap. Vestbyen 4, IL Tempo 3.)

Siste treningskamp er unnagjort, det er nå alvoret begynner
Jeg sitter i garderoben, som spiller, manager. Alene. IL Tempo taper for første gang siden første treningskamp, slipper inn mer enn ett mål for første gang siden første treningskamp og om en snau uke er det seriestart. Jeg er redd, føler frykten innvendig, men den trigger meg. Selvfølgelig hater jeg å tape, spesielt for Vestbyen. Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg hater Vestbyen. Jeg hater den lille intime banen deres, jeg hater draktene deres, jeg hater spillestilen deres og jeg hater Sverresborg museum. Det er Kong Sverre som er min mann. Gode, gamle Sverre skaut i vinkel'n, men Fincken skjøt bare i tverra. Det er forskjellen på tap og seier det. Tap og seier. Fotballen i et nøtteskall, himmel eller helvete. Tap eller seier.

Klokka er forlengst passert midnatt og spillerne er på vei med maxitaxi til discotecos og vorspiels. De hever lønna si og lar pengene ligge uberørt i 90 minutter før de tømmer kontoen. Hva de kaster bort pengene på aner jeg ikke, men jeg blir ikke overrasket om de bruker 90% av spenna på horer og brennevin. Resten sløser de sikkert bort. Jeg fisker frem en lommelerke fra innerlomma, tar et par doble slurker, hiver lerka i veggen så det smeller, dusjer, låser, glemmer, går hjem. Glemmer tapet. Det er ingenting som blir så fort historie som et tap. Jeg hater å tape. Det er bare én ting jeg hater mer enn å tape fotballkamper. Det er å tape for Vestbyen. Jeg hater Vestbyen!