Frk. Coelho meldte seg som kamera-kvinne, men ble tidlig tatt av vinden. Det så kaldt ut, og spillet på banen varmet neppe. Likevel holdt Hilde ut, i motsetning til IL Tempo-spillerne som ga opp tidlig.

Spenningen var til å ta og føle på foran seriepremieren mot Kolstad 3. Treningskåte IL Tempo-spillere hadde besørget tidenes beste treningsperiode i IL Tempo-sammenheng, nysigneringene nærmer seg storformen og resten av spillergruppa virket skjerpet av den nye konkurransen. Det eneste som manglet var en autoritær skikkelse, en sjef, Eivind Arne Bjaaland dro AWOL til Riga. Hans plass skulle dekkes av spillerutvalget Vegar Olsen og John Johnsen, men ble forsøkt dekt av adskillig flere.

Akkurat som i treningskampen mot Skaun BK sist så alvoret ut til å tynge IL Tempo-spillerne, spillet fløt ikke og knapt noe ble sett på som godkjent og velspilt i 1. omgang mot Kolstad 3. Dette til tross for at Kolstad 3 ikke kom til mange sjansene og IL Tempo-defensiven fungerte brukbart. I ettertid er det mye som tyder på at det var den offensive mangelen på suksess offensivt som var grunnlaget for IL Tempos interne uro. Alvoret ble tidlig i kampen metaforisert da Olsen og Johnsen gikk i halsen på hverandre.

IL Tempo spiller med nervene utenpå og det er stor mangel på gnist. Det er sjelden laget spiller med flere enn 5 touch, og de gangene laget greier det er det totalt uten å true Kolstad-målet. IL Tempo angriper med få folk, har liten eller ingen presisjon, bevegeligheten er under enhver kritikk og de individuelle ferdigheten, som har reddet laget mang en gang, forelå ikke denne fredagen på Terra-banen.

1. omgang var en begredelig forestilling fra begge lag og forbigås i stillhet med unntak av IL Tempos ledermål helt på tampen. En langt innkast fra Erik Hoff blir stusset videre av Jo Darell. Kolstad-keeperen feilberegner totalt og Ivers sniker seg inn mellom stopper og stang og header ballen såvidt over linja. Begeistringen er enorm i IL Tempo-leiren og nå må det vel bare løsne i 2. omgang?

Men saken er den at i pausen sies lite konstruktiv. Det tales med lukket munn, det gis få instruksjoner, det verken heies eller kritiseres. Det er vanskelig for Johnsen og Olsen å sortere inntrykkene fra 1. omgang, men man greier å skape en viss tenning etter hvert. En anonym Preller erstattes av en driblekåt Skjæret som debuterer i offisiell sammenheng for IL Tempo.

Omgangen åpner, og den åpner raskt. IL Tempo presser Kolstad til spekulative pasninger og gode mottak. Intensiteten på IL Tempos høyreside er god og Kolstad kommer ikke gjennom. Likevel får Kolstad 3 i dette samme angrepet en kjempemulighet fra 10 meter etter å ha lempet ballen inn fra sin høyreside. Jystad gjør en kanonredning og IL Tempos puster lettet ut. Corneren er ingen stor sjanse og går ut til innkast. Her greier et par IL Tempo-spillere å rote ballen til ny corner for Kolstad 3. Jo Darell taper en helt avgjørende duell og ballen går i bue Magnus Jystad som burde holdt seg på streken. Det er 1-1 og IL Tempo-spillerne henger med hodet og den lille spiriten fra pausen er allerede som dugg for solen.

Kolstad 3 presser nå høyere og IL Tempo får mye mer rom offensivt. Kampen åpner seg opp, og IL Tempo tar etter hvert over. Eikebrokk har flere gode skuddmuligheter fra rundt 20, men skuddfoten var alt annet enn innstilt denne fredagen. Ivers og Jo Darell har to fete muligheter hver etter gode innlegg fra kantene, men ballen spretter uheldigvis ikke IL Tempos vei. Det går som det må gå og Kolstad 3 kontrer høyst ufortjent inn 2-1 midtveis i omgangen når Jystad sovner på streken og Hoff ikke rekker helt hjem.

3-1 kommer ikke altfor lenge etterpå og alle innser at det ikke blir poeng på IL Tempo denne kampen. Det gjøres innbytter som ikke gir de ønskede resultater og det er få, om noen, som lenger gir alt ute på banen. En spillekåt Bruno Coelho kommer inn og viser engasjement og interesse, men følges ikke opp av stasjonære medspillere. Jo jobber, river og sliter sørgelig alene på topp, og får ikke lenger de gode innleggene, de gode løpene rundt seg. Kolstad får et nytt enkelt mål kvarteret før slutt når de slår et frispark rett i mål fra 30 meter.

Bruno får tåa på en avslutning fra Vegar Olsen helt på tampen og tenner med det et visst håp med sin 2-4 redusering, men det blir med et par gode forsøk for IL Tempo de siste minuttene. Spillerne sitter målløse igjen rundt hjemmebenken og kan ikke helt fatte hva som har skjedd. Det er lenge siden IL Tempo har spilt dårligere, spilt mindre som lag og vært så innesluttet på banen. Stemningen var ikke så ekstremt dårlig på banen, ikke som i IL Tempos verste stunder, men det var sørgelig stille. Det var ingen oppmuntrende ord, ingen varm skulder i kalde stunder, det var ingen spillerglede, det manglet humør. Alvoret tynget, man skulle tro det var siste og avgjørende seriekamp, ikke den første.

For det er fortsatt 17 kamper igjen av denne sesongen. Kolstad 3 kan mest sannsynlig ikke rykke opp uansett, så isolert sett betyr ikke dette tapet noen ting. Ja, kanskje kan det være en nyttig lærepenge, en inspirator for alle i IL Tempo. Et bevis på at fotball har ingenting med alvor å gjøre, men med glede. Det kan bare bli bedre, men det er likevel viktig at vi ikke går rundt og tror at dette går av seg selv. Treninga lørdagen derpå ble avlyst, noe som kanskje var greit for å glemme tapet, men man blir uansett ikke i bedre form av det. For selv om IL Tempo på det fysiske plan virker bedre enn noen gang, virker det som spillerne på det mentale plan ikke er seg selv i det hele tatt. Tirsdag 9. mai skal skeptisisme snus til glede og ny tro. Men IL Tempo bør først som sist legge bort dette ultimate målet om opprykk og kretsmesterskap. Det er en klisjé, men det er mye nyttig kunnskap å finne i det å ta én kamp av gangen og fremstå som det best mulige kollektiv.