LADE FK
1-2 41'
2-0 67'
3-0 83'

IL TEMPO

Sjansestatistikk: 9-6
Forhold: Lade kunstgress er like elendig som alltid, liksom IL Tempos holdning til oppmøte. Halvparten ser rett og slett ut til å gi en blank faen i at resten av laget møter opp til rett tid.

Dette var kampen da IL Tempo for alvor skulle befeste sin posisjon på toppen av tabellen, bevise at 0-3 taper for Øya FC var en ren fysisk glipp og at Lade FK-syndromet var forbi og ikke lenger noen nemesis for IL Tempo. Selvutnevnte stjerner ankommer dog anlegget når det selv passer dem og ødelegger oppladningen for hele laget. Det blir knapt nok tid til å skifte om, oppvarmingen varer neppe lenger enn 5 minutter og noen pep-talk er i alle fall nedprioritert.

Holdningene er skremmende for tiden i klubben og det virker ikke som det er noe spørsmål OM IL Tempo rykker opp, men NÅR. Verst av alle er Kenneth Aalbu, som forlater anlegget når han finner ut at han ikke skal starte kampen uten i det hele tatt å si fra.

Ingen forandringer i startellvern fra laget som slå Flatås (2. omgang) foruten Stig Smolan som kom inn for Ove Hoff. Eirik Rønning fortsatte i sin frie rolle, som han opererte så flott i mot Flatås, og Berg ble foretrukket fremfor Johnsen, grunnet sin løpskapasitet. Bjørgum og Larsen dunket inn mål på søndagens trening og den ene lovet flere mål enn den andre. Ja, Bjørgum skulle til og med dedisere sine scoringer til sin far.

Kampen åpnet som forventet. Lade FK med utgangsposisjon i 4-5-1. IL Tempo skulle slå tidlige innlegg fra ving og angripe Lade FK-målet med mange menn, det skjedde knapt en eneste gang. Videre var det fokus på kvalitet og tempo i pasningsspillet for å slite ut Lade FK-spillere, det endte med at IL Tempo-spillerne ble slitne av å løpe etter dårlig slåtte pasninger. IL Tempo kommer knapt til en 100%-sjanse i første omgang, noe hjemmelaget heller ikke gjør, før Nils Dalehaug for første gang, av mange, går på "Frank Walstad"-finta og sendes i pølsebua. Utallige ganger denne kampen løp Dalehaug forbi Walstad, mens Lade-spissen løp andre veien. Rett før pause ender det med scoring etter at IL Tempo har sendt altfor mange spillere i angrep.

Oppskriften ved pause er såre enkel. - Gjør som mot Flatås, press høyt og få en forløsende scoring. Det viser seg å fungere rimelig kjapt og Steinar Larsen kommer to ganger alene med keeper før det har gått 10 minutter. Den første dunker han av all kraft rett i solar plexus-regionen på keeper, den andre setter han i stolpen etter at ballen gled av foten. Rett etterpå er Larsen frempå igjen, denne gang serverer han Bjørgum på åpent mål...men Bjørgum er ikke der. Også Bjørgum fikk til slutt sin sjanse til å bli utligningshelt, men med hele målet til disposisjon fra 1 meter, treffer han keeper. Erik Hoff og Robert Preller spilles også fri på høyre siden, det var stort sett bare der det fungerte, men dunker sine halvvolleyforsøk langt over mål.

Til tross for underlege 0-1 er IL Tempo overraskende molefunkne og morske. Hvor er spillegleden? Mye tyder på at det presset IL Tempo har lagt på egne skuldre er i største laget. Det er ikke nødvendigvis det at spillerne tar opprykket for gitt, men at de ikke lenger tør slippe seg løs og spille fotball slik laget virkelig kan, slik vi gjorde i høstsesongen i fjor og på vårsesongen. Opprykk fra 5. divisjon virker for blodig alvor å være og det vises både på spillernes reaksjoner til hverandres prestasjoner, kommentarer og til dommere. Ingen er spesielt bedre enn noen andre og det skjærer til slutt gjennom hele det kollegiale samfunnet som ethvert kollektiv burde bært preg av. IL Tempo spiller ikke lenger som et lag, men spiller kan tenkes for å få god børskarakter, scoringer, assists og til og med gul kort. IL Tempo-gallaen virker å være høydepunktet i den fjerne horisonten, opprykk eller ikke. Individuell utmerkelse virker for mange å være nok.

Apellen blir derfor at dette er en ypperlig anledning til å begynne å gi litt mer faen i alvoret. Fotball er ikke en kamp på liv og død, det er en kamp som varer i 90 minutter, men det smaker så ufattelig mye bedre etterpå hvis man har gjort sitt beste - 3 poeng er uvesentlig. Mot Lade FK gjorde nok ingen sitt beste, det er vanskelig når det ikke er noe som fungerer. Vi snakker ikke om dårlig treningskultur, dårlig kondisjon, fysikk, nøyaktighet eller holdninger. Vi snakker om vilje og konsentrasjon. Alle lag vi møter sier at selvsagt er IL Tempo opprykksfavoritt og javisst møter vi lag som er usedvanlig mer tente og toppet enn det mange andre gjør. Men slik er det å profilere seg på måten IL Tempo gjør, nå er det på tide at vi viser oss som menn for våre hatter, tar sleiva i en annen hånd og så spytter vi ikke mer i kålen før vi spiser den.

Neste kamp er mot Ørland, det er et lag vi slår uansett hvem som spiller. Det er irrelevant hvem som spiller i IL Tempo. Vi er 16-17 spillere som alle spiller på et høyt nok nivå individuelt, begynner vi å spille sammen som et lag, takle som et lag, vinne baller for hverandre som et lag og gå i angrep som et lag, finner vi forhåpentligvis tilbake til 2004-formen og så kan vi kanskje, hvis vi er heldige, melde oss på i opprykkskampen igjen. For der er vi ikke lenger, vi er en middelhavsfarer...