Dette var en kamp vi gikk til med litt mindre forhåpninger enn de første kampene vi har spilt hittil i år. Byåsen er ekstremt gode på dødball, som med all sannsynlighet er vår største svakhet. Samtidig vet vi også at deres svakhet ligger i tempo og løpskapasitet.

Med dette som utgangspunkt var slagplanen lagt, og enkle føringer for spillestil skulle følges. Men dessverre, etter tjue positive minutter lages det et frispark på vår høyre side, og før vi vet ordet av det har Byåsen scoret sitt første dødballmål. Vi står selvfølgelig med lua i hånda og lar dem stige til værs ensom og upressa. Ikke rart de scorer fire!!! Dødball mål. Jeg tror alle satt med en flau smak i munnen under den fem minutter lange pausen.

Her blir det foretatt noen grep, og det er bred enighet om å reise kjerringa, og la henne stå i stram giv akt hele andre omgang. Her er karamellen å suge på, vi skaper flere sjanser gjennom å spille oss pent gjennom presseledd, skaper to mot en på sidene, motsatte bevegelser, vi viser til tider god forståelse for fotball faktisk. Men det skjer så alt for sjeldent, vi skal så alt for ofte velge den geniale og forløsende pasningen.

Det er i disse situasjonene vi mister ball, noe som skaper farlige sjanser for motstanderne, siden balltapene ofte er på egen banehalvdel.

Enkle arbeidsoppgaver som tidlig opp i motstander, og enkle, gode, "harde"
pasninger vil være resepten for Il Tempos første seier i år.

Likevel har responsen etter gårsdagens kamp vært tidvis god. Flere personer har ytret sine meninger omkring braknederlaget, og 3-3 i de siste 45 minuttene lar seg så absolutt høre. Vi manglet viktige spillere som Frank Halvei, Joakim Rønning og Morten Berg (som spilte halvskadet) og grepene som ble gjort ved pause medførte stor bedring i spillet.

Det faktum at vi spilte 4-6-0 gjennom hele kampen, er definitivt en medvirkende årsak til resultatet. Tor Bjørgum hadde tydeligvis ikke fått med seg at han spilte spiss, og fremmet utallige ganger gjennom kampen at han ønsket å spille ren spiss og ikke venstreving. Merkelig, ettersom han faktisk var satt opp som spiss, med Lamøy i en møterolle bak Haaken.

Øvrige retningslinjer foran neste kamp, legges hovedsaklig for forsvarsspillet. Førsteforsvarer må ikke gå i duell, før han vet at sikringen er på plass, mens andreforsvarer må komme seg i posisjon 5-6 meter bak førsteforsvarer for å dra nytte av duellen og vinne ballen. Evt. sette inn en beinbrytende tofotstakling i kneskålhøyde for å forhindre baklengs, om ikke annet. Videre må forsvaret falle av i mye større grad om det ikke er press på ballfører eller overtall.

Offensivt på forsvaret i mye større grad bruke midtbanesentralene og la disse vinkle ut på back/ving, i stedet for at stopperne setter laget i vanskeligheter ved å spille korte og svake pasninger til markerte backer, samt slutte med håpløse langballer. Vi er godt trent, men vi sliter oss i jobbingen med å vinne ballen. En ball må forvaltes og vi har latt motstanderen forvaltet ballen så langt denne sesongen. Men ikke lenger...Sesongen har vendt. Vi slår Flatås 10. juni, hvis vi vil.