For å ta opp tråden fra sist kamp, satte vi to nye rekorder i dag og forbedret flere, alle med negativt fortegn. 5 strake tap, 342 minutter uten scoring, 6 kamper uten seier og tidenes raskeste kort. Det tok ikke Vegard Bertelsen mer enn 1 sekund å få gult kort.

IL Tempo åpnet usikkert, men mot et såpass dårlig lag, var det uansett ikke fare på ferde, trodde vi i det minste. Likevel gikk det ikke mange minuttene før vi var på hæla. En lumpe fra Valentinlyst sneiet nakken på en IL Tempo-spiller og gikk i en fornøyelig bue over Lamøy og i mål.

Lamøy måtte ta på seg keeperhanskene og collegegenseren etter at Ove Hoff ble kidnappet av russ og Stig Arild Gulbrandsen måtte i sitt eget bursdagsselskap. Forøvrig kan det nevnes at Lamøy hadde én redning i hele kampen.

I ettertid sitter vel de fleste for seg selv og sturer. Haaken dunker trolig hodet i veggen, mens Vegard smiler bredt og skrytet til alle bekjente av at han har rekorden for tidenes raskeste gule kort. Grimsbu prater med seg selv på forumet, mens Berg atter en gang forsøker å løse verdensproblemene med gangetabell og formelbok. Steinar Larsen har funnet frem tre-dagers-karsken, Magnus Sarheim har kastet kortet på 3T og har investert i smultgryte som han skal koke pommes frites i et antall ganger, mens Frank Gunnar Dahl og Eirik Rønning spiller Nintendo.

Grunnen til dette, er Joakim Rønning, som rett etter Valentinlysts ledermål, håpløst dundret ballen over et åpent mål fra 3 meter. Hva som får en tidligere scoringskåt spiss til å misse så håpløst, er oss enda et av livets uløste mysterier. Keeperen til Valentinlyst var breiere enn han var høy og når mustasjen hadde like mange feberredninger som Joakim Rønnings feberfantasier på legevakta etter kampen, ja, gjett selv om du fant dette logisk.

På nytt viser Eirik Rønning en glødende innsats og satte seg umiddelbart i respekt på høyrevingen. Konstant feilvendt og truet aldri bakrommet, mens Erik Hoff aldri fikk tatt ned ballen og fordelt pasninger slik vi kjenner han.

På sidelinja forøkte flere kompetente personer å løse IL Tempo-gåten, uten at noen hevdet å ha svaret, men noe kom vi i alle fall frem til. Stopperduoen gjør trolig feil hver gang de spiller opp. De utfordrer aldri motstanderens spisser slik at de kan spille fri backene, og spiller heller aldri eller sjelden opp på møtende midtbanesentraler, slik at de kan vinkle ut på flankene.

Vi lå under 1-0 ved pause, noe som ikke var spesielt mye å bekymre seg over. Vi ble enige om å stå høyt og kline til i duellen, og da nytter det ikke at Berg unnskylder seg med at han ikke kan takle fordi han ikke kan slå pasninger med venstrefoten. Da bytter vi i stedet da, spesielt med 3 stk på benken. Intensjonen om å stå høyt, var ikke mulig å gjennomføre ettersom primitive Valentinlyst-spillere aldri hadde ballen på bakken på egen banehalvdel.

Vi fikk etter hvert mange dødballer rundt midtbanen, og Lamøy slo mye bedre dødballer enn det Hoff gjør for tiden. Da er det utrolig at vi ikke greier å skape noe som helst rundt høytragende spillere som Steinar Larsen og Magnus Sarheim som ofte sørget for at ballen falt ned i rommet bak dem, innenfor 16-meteren. Det er betenkelig at IL Tempo sjelden har spillere som truer keeper og ønsker å score mål når ballen er i nærheten av straffefeltet.

Et annet godt poeng er at vi sjelden vinner hodedueller, men et bedre, er at vi ALDRI vinner 2. baller. Sjelden greier vi å komme i bølger mot motstanderen, gjennom å plukke opp dårlige klareringer fra motstanderen for så å true på motstatt side. Vi kommer sjelden til innlegg og klumper oss alt for mye i midten.

Om dette er en riktig eller gal tolkning av IL Tempo for tiden, er det mer enn hyggelig om flere deler sine synspunkter. For dette skal vi komme oss ut av, et mål vil etter all sannsynlighet være forløsende og en seier vil med sikkerhet være revolusjonerende.